Mamma og pappa sitter tause ved kjøkkenbordet når jeg kommer inn. Først enser jeg dem nesten ikke – de er så stille og tilbaketrukne at jeg ikke gjør noen spesiell notis av dem. Når jeg åpner kjøleskapsdøra for å ta ut en yoghurt, først da reagerer mamma.
«Sienna?» Stemmen hennes brister, og jeg kan høre at hun er på gråten. Jeg biter meg i leppa, men snur meg ikke. Hvis det er noe ille de skal fortelle meg, så vil jeg ikke at de skal se meg gråte. Jeg vil ikke at noen skal se meg gråte. Tårer er tegn på svakhet.
«Jeg skulle gjerne ha ventet til Justin kom tilbake, men han tar ikke telefonen.» Ikke så veldig rart, tenker jeg. Han er sikkert ute på byen med Samuel. Samtidig er det ganske respektløst – å ikke ta mobilen når moren ens ringer. Han kommer garantert til å få høre det når han kommer hjem. Garantert. Mamma snufser bare, og jeg lukker øynene mens jeg venter på nyheten.
«Det er bestemor. Hun ligger på sykehuset.»
Jeg stivner til, og kjenner at hodet mitt føles tungt. Nesten så jeg tipper framover. Det kunne ikke være sant. «Går det bra med henne?» utbryter jeg og snur meg mot dem. Øynene mine beveger seg febrilsk fra den ene av dem til den andre.
Det er mange år siden jeg så bestemor sist, mest på grunn av at vi ikke har hatt nok penger til å besøke henne. Hun bor i en helt annen delstat, langt ute på landet. Flybillettene dit koster en formue. Når det kommer til bestefar, så døde han for noen få år siden, som forresten var forrige gang jeg så henne. Hvis hun skulle gå bort, ville jeg selvfølgelig ikke at det siste minnet jeg ville ha av henne var hun som gråt over den nylig avdøde ektemannen hennes.
Bestemor er et av forbildene mine, det har hun alltid vært. Hvorfor, vet jeg ikke. Det ligger bare helt enkelt noe i at gamle folk er vise. Da jeg var mindre, brukte hun alltid å fortelle historier fra da hun var liten. Justin og de andre søskenbarna mine var ikke så veldig interesserte, men det var jeg. Mens de andre spilte fotball ute på enga, satt jeg og bestemor på stua og drakk kaffe mens hun fortalte historier.
En klump setter seg fast i halsen min, og øynene mine blir våte. «Vi må dra!» sier jeg rørt. «Vi må ...» Mer klarer jeg ikke si. Tenk om ... Jeg vil ikke klare å leve med meg selv om det skjer. Alle de telefonsamtalene vi burde hatt, alle pengene jeg burde ha spart for å kunne besøke henne. Herregud.
Pappa nikker forståelsesfullt, og sier at billettene allerede er fikset. «Bra,» sier jeg nesten uhørlig. Jeg innser at jeg trenger litt tid alene. Det er alt for mye å absorbere, jeg trenger tid. Fort løper jeg opp trappa til rommet mitt og kaster meg i senga. Den knirker når kroppen min treffer den harde madrassen.
Mens tårer renner nedover kinnene mine, innser jeg at livet er jævlig kjipt.
~*~
Nesten to timer etterpå, hører jeg en lyd som forstyrrer Ed Sheerans beroligende stemme – ytterdøra som smeller igjen. Angivelig Justin som har kommet hjem. Mens jeg holder pusten, lirker jeg ut øreproppene for å høre hva som foregår nedenunder.
Jeg var beroliget, helt til døra gikk opp. Musikken hadde roet meg ned helt til nå, men med en gang Justin dukket opp var den roen helt borte. Nå er jeg mest bekymret for hva han gjør. Noe sier meg at han ikke vil være med å besøke bestemor.
«Du skulle ha tatt telefonen!» hører jeg at mamma sier høyt, tydelig bekymret. Justin svarer ikke. «Det er viktig at du har den på så vi klarer å nå deg hvis det skjer noe,» sier pappa. «Som for eksempel i dag.» «Så hva i helvete er det som har skjedd nå?!» roper Justin.
«Bestemor er på sykehuset.»
Jeg biter meg i leppa mens jeg venter på reaksjonen hans.
Ytterdøra smeller igjen. Jeg visste det. Han er borte.
Noen minutter senere kommer mamma inn på rommet mitt. Hun banker mykt på treverket, og sender meg en kopp varm sjokolade. Jeg tar den imot mens jeg sier et lavt «takk». «Jeg beklager, Sienna,» begynner mamma mens hun ser på meg. «Men hvis Justin ikke har kommet hjem innen i morgen tidlig, må vi dra uten ham. Flyet går klokka elleve.» Jeg nikker forståelsesfullt, og tar en slurk av den varme sjokoladen.
Heten sprer seg med ett i kroppen min, og jeg lukker øynene i nytelse. Mamma går ut av rommet, og jeg setter på Ed Sheeran igjen.
~*~
Var det ikke det jeg visste, tenker jeg når jeg står foran bilen, på vei til å lempe en bag inn i bagasjerommet. Det er fem minutter til vi skal dra, men Justin har ikke dukket opp. Og ikke vil han det heller.
Men denne gangen er det ikke bare foreldrene våre han har skuffet. Denne gangen har han skuffet meg også.
-
Denne delen var halvveis ferdig, så jeg brukte noen få minutter på å skrive den helt hundre prosent. Beklager for såpass lang ventetid! ♥ Kan hende det ikke kommer så veldig mange oppdateringer resten av måneden, siden jeg drar til pappa på torsdag :)
Ha en fin sommerferie! ♥