Denne bilturen var for å være ærlig, mye bedre. Antakeligvis i hensyn til den lille, altså - forrige gang jeg satt på i bilen hans, holdt jeg på å kaste opp. Minst ti ganger.
«Er vi snart fremme?» spør Mira fra baksetet, og han sier et kjapt ja. Jeg får øye på et grønt område noen hundre meter fra oss, og blir med ett overveldet av en varm følelse i brystet. Det er den samme parken jeg brukte å leke i da jeg var mindre.
Før bodde vi i et hus ikke så langt unna denne parken, helt til pappa fikk ny jobb. Da flyttet vi, siden det ville bli kortere vei til skolen og jobb og alt sånt. Egentlig er jeg litt glad for det, for hvis ikke det hadde skjedd, ville jeg aldri blitt kjent med Norah. Samtidig så savner jeg det å være liten, og det å kunne krangle med Justin bare på lek. Alle de gode, varme minnene begynner å strømme tilbake.
«Ta meg om du kan!» roper jeg skingrende. De små, bare føttene mine treffer det grønne gresset, og det mørkebrune håret mitt bølger seg i vinden. Justin ler og kommer løpende bak meg. «Ikke slå dere, nå!» hører jeg pappa si fra en av benkene, hvor vi akkurat har hatt piknik. Maten står fortsatt fremme på det gamle trebordet. Jeg ser meg tilbake for å rope et nei, men klarer å snuble i mine egne bein før jeg kommer så langt. Justin braser rett inn i meg, og vi blir liggende på gresset og le en stund, før latteren blir til gråt. Det ene kneet mitt har blitt skrubbet opp, og det har kommet grønske på det. Pappa setter på et plaster, og fingrene hans tørker vekk krokodilletårene som renner nedover kinnene mine. Noen sekunder senere, løper jeg og Justin over gresset igjen. Latteren er igjen som før.
Minne blir kraftig forsterket når jeg hører lyden av iskremvogna. Med iskremvogna, mener jeg iskremvogna. Da jeg var liten, hadde den deilige kuler med sjokoladebiter i, jordbærsorbet, banankuler og den utroligste pistasjisen som finnes. Hvis de bare har det ennå ...
«Kan jeg få is?» Helt uten at jeg får tenkt igjennom det, plumper spørsmålet ut av kjeften min. Denne gangen gjør det ikke så mye, for jeg er så engasjert at jeg holder på å smelte innvendig. Samuel flirer, og nikker. Antakeligvis i hensyn til Mira, sier han at alle skal få. Jeg hviner innvendig.
Som en hysterisk barnehageunge, kaster jeg meg nesten ut av bilen i fart, og styrter bort til iskremvogna som står plassert i midten av parken. Bak meg hører jeg noen latterhikst, og små barneføtter som klasker i bakken. Mira har også fått øye på troféet - men jeg skal vinne. «Førstemann til iskremvogna!» hyler jeg.
«Sistemann er et råttent egg!» hører jeg bakfra, og ser Samuel komme mot meg. Jeg skriker, og setter opp farta. Ikke at det er noe til nytte, armene hans lukker seg om kroppen min og Mira spurter videre. «Nei!» roper jeg så dedikert at han knekker sammen i latter. Bokstavelig talt. Han holder fortsatt armene rundt meg, men før jeg vet ordet av det, har han sunket sammen og vi ligger på gresset og ler.
Et eldre par ser rart på oss, før de fortsetter å gå bortover grusveien som går tvers igjennom parken. Noen foreldre holder omkring ungene sine, og ser stygt på oss, noe som bare får oss til å le hardere. Til slutt gjør det så vondt i ribbeina at jeg bare må stå opp.
«Is?» Jeg ser bedende på Samuel, og rekker ham en hånd. Han tar den. «Is.» Mira hopper opp og ned da vi kommer mot iskremvogna. «Begge to er råtne egg,» erklærer hun. Samuel ler, men jeg registrerer det ikke. Jeg er derimot mer opptatt av alle iskremsmakene som er bredt ut foran meg.
«Hvilken smak vil du ha?» hører jeg Samuel spørre Mira i bakgrunnen. Hun peker på boksen med jordbær, og Samuel bestiller en is med jordbærkule til henne. «Hva med deg?» Han henvender seg til meg. Jeg ser over alle smakene, og biter meg i leppa. «Klarer ikke bestemme meg,» sier jeg. «Alle?» Han rister på hodet med et smil. Til slutt faller valget på sjokolade, siden det var favoritten min da jeg var liten.
Mens Mira husker sammen med noen andre unger hun fant, sitter jeg og Samuel på en benk. Sola varmer godt, så jeg passer på å slikke isen min nøye. Ikke én dråpe skal bli spilt. «Du har vært her før?» Samuel sier det mer som en påstand enn et spørsmål, og jeg nikker. «Ser du det huset der?» Jeg peker på et rødt hus noen hundre meter nede i gata. Han legger en hånd over øynene, for å skygge for sola, og responderer kjapt da han får øye på det. «Jeg bodde der før. Det meste jeg husker fra barndommen min skjedde i denne parken. Det grønne gresset, sola som skinte og ikke minst - iskremene. Somrene var fulle av at jeg og Justin lekesloss her, spiste is og bare hadde det gøy med mamma og pappa.»
«Det høres fint ut.» Han høres oppriktig ut. Blikket hans er festet på Mira, som halvhjertelig dytter en av de andre jentene på huska. Det er ikke til å overse at hun heller vil sitte oppå huska, i stedet for å dytte den. Den gamle, og ganske kjente, regla runger gjennom hodet mitt; «Mere fart, mere fart, ellers så får du rosa bart!» Miras lyse hår gir gjenskinn fra sola, så det lyser nesten opp som en glorie.
«Hva mener du?» begynner jeg og slikker på sjokoladeisen. Samuel har allerede spist opp sin, en vaniljeis, og blikket hans er festet på isen min. Jeg flytter meg nostalgisk litt lenger unna mens jeg trekker isen nærmere meg, for å beskytte den. Han himler med øynene. «Er det ikke normalt å huske barndommen sånn?»
«Antakeligvis.» Han trekker på skuldrene. «Jeg var sjelden med foreldrene mine, de tok aldri med meg på noe. Barnevakten min, Jeanett, var jo hyggelig, men det ble aldri noe forhold ut av det.» Han knytter nevene, og jeg kan nesten se knokene hans hvitne. Det er tydelig at dette er et sensitivt tema for ham. «De syntes stort sett bare jeg var i veien. Derimot fikk jeg alt jeg hadde lyst på, selv om foreldre burde skjønne at unger ikke blir glade når de får alt de peker på.» Øynene hans treffer mine, og de mykner til en lys sjokoladebrun farge i stedet for den svarte jeg har sett mye til. «Jeg vil ikke at Mira skal ha det sånn som meg,» forklarer ham. «Hun er jo lillesøsteren min. Ingen burde legge familien i stikken.» Et smil brer seg utover fjeset hans. Det er tydelig at han er glad i henne.
Da Mira kommer springende mot oss, med et smil som dekker halve fjeset, har stemningen lysnet litt. Ikke spesielt mye. Siden det begynner å bli sent, bestemmer vi oss for å dra tilbake. «Skal jeg kjøre deg hjem?» Jeg nikker, og vi begynner på veien tilbake. Mens jeg ser ut av vinduet, på alle bygningene og skogene som passerer meg, tenker jeg på det Samuel har fortalt meg. Kjenner jeg ham rett, har han ikke fortalt dette til noen. Jeg klarer ikke å bestemme meg om det er foruroligende eller ikke.
Med en gang jeg kommer over dørstokken hjemme, kommer jeg på at sekken min og alt ligger igjen hos Samuel. Da jeg snur meg for å si det til Samuel, er både bilen og alle spor av at denne dagen så mye som har hendt, borte.
---
Jeg er klar over at dette kapittelet ble veldig langt, derfor håper jeg virkelig dere setter pris på det! Merker at denne historien blir mer og mer klisjé, gleder meg derfor til å bli ferdig, for jeg SKAL fullføre denne historien. Håper dere vil følge med videre, fordi jeg jobber på bakgrunnen for to bøker nå; én varulv / overnaturlig / teen wolf - fanfiction og én tenåringsfanfiction. Krysser fingrene for at de ikke skal bli fulle av kliss.
Ikke glem å sjekke ut "First Kiss" fra starten, er snart ferdig med å redigere den, og skal snart skrive videre! Stay tuned! :)
Snakkes, babes <3