[unedited]
Nash's POV:
Synet som møtte meg var grusomt. Hva har jeg gjort? Omg... På gulvet foran meg befant Alex seg, redd og skadet. Jeg var ennå full, men ikke like mye som istad, så jeg skjønte nøyaktig hva jeg nettopp hadde gjort, og det jeg hadde gjort var IKKE bra!
«Alex omg..!» Jeg gikk raskt bort til henne, men hun presset seg bare redd bak mot veggen. Jeg dro en hånd frustrert gjennom håret og så på henne.
«Alex jeg er så lei for det! Jeg ante ikke hva jeg gjorde! Jeg tenkte ikke... jeg var full og redd og såret og omg...!» Jeg strakte en hånd mot henne, men hun presset seg bare hardere mot veggen og krøllet seg sammen i redsel.
«J..Jeg skal ikke skade deg.» var alt jeg klarte å si. Veldig bra Nash... veldig bra. Hallo! Jenta ligger jo skadet og livredd på gulvet, og hvem har skadet henne? Jo nemlig.. Jeg!
Jeg lukket øynene mine og prøvde å tenke ut noe å si, noe fornuftig for en gang skyld. Ingen ting... absolutt ingenting...
«Kan du dra...?» pep det fra Alex. Jeg åpnet øynene mine brått og møtte det redselsfulle blikket hennes.
«Omg Alex... vær så snill ikke vær redd meg! Jeg mente jo ikke... jeg elsker deg jo! Det vet du.» stemmen min var full av følelser.
«Kan du dra?» Gjentok hun igjen, blikket hennes var nå festet ned på fanget hennes, som om hun ikke turte å se meg i øynene.
Jeg trakk litt på skuldrene, men nikket. Jeg vet at det var helt idiotiskt av meg å dra fra henne nå, men hun var livredd meg, ig jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre.
«Jeg elsker deg...» hvisket jeg før jeg tok tak i dørhåndtaket, hun svarte ikke. Hun så ikke på meg engang. Bitch... tenkte jeg, men ristet raskt den tanken av meg.
«Neivel da...» sa jeg en smule irritert, før jeg gikk ut døra og forlot den jenta jeg elsker, men som jeg har skadet og skremt for livet. Dette kom til å plage meg helt til den dagen hun ville komme til å tilgi meg, og lengre. Om hun i det hele tatt kommer til å tilgi meg. Neppe.
Alex's POV:
Etter Nash forlot klarte jeg sakte å famle meg opp på beina igjen. Hver eneste sted på kroppen min verket av smerter, og innvendig var jeg knust i biter av skuffelse og sorg. Skjelvent gikk jeg mot badet og kledde av meg de litt blodige klærne mine. Det var sikkert midt på natta, jeg var banket opp av den fulle x'en min, eller han er vel x'en min nå? Jaja samma det... og nå skal jeg dusje den skadede kroppen min.
Jeg gikk inn i dusjen og lot det varme vannet renne nedover kroppen min å blande seg med blodet på den, før hele blandingen forsvant ned i sluken på dusjen. Etter jeg hadde vasket håret og kroppen min, og sikkert bare stått under vannet å bare tenkt i 30 minutter, gikk jeg ut og surret et håndkle rundt kroppen min, og et rundt håret mitt. Jeg vasket av det siste som var igjen rundt øynene mine av sminke foran speilet, før jeg bare stirret på meg selv.
Jeg lot håndkleet falle ned fra kroppen min, og lot blikket mitt vandre over hele meg. Registrere alle sårene og blåmerkene som Nash hadde påført meg. På håndleddene mine befant det seg stygge arr som strakte seg oppover armene mine. Det var ikke bare arrene mine som var stygge heller da, det var lettere sagt hele meg. Jeg var et missfoster, et missfoster som ingen ville ha noe med å gjøre. Jeg var offeret som alle lot sinnet sitt gå utover. Det var et jeg var skapt for og ingen ting annet. Jeg er ikke verdt noe annet.
Jeg kledde på meg undertøyet, et par shorts og en litt stor tskjorte, tørket håret mitt og surret det opp i en rotete dott på hodet mitt. Jeg tok med meg telefonen og gikk rolig og forsiktig ut i stuen. Jeg skrudde på tv'en, og krøllet meg sammen i sofaen mens jeg så på sesong 3 av The vampire Diaries. Favorittpersonen min var Damon.. han hadde så klare blåe øyne, de minnet meg nesten om... Nei! Neineinei... jeg skal ikke tenke på han! Ikke snakk om.
**
Jeg våknet av at telefonen min ringte. Jeg hadde sovnet, og TVD hadde allerede kommet seg til episode 22. wow... jeg må ha sovet lenge.
Jeg strakte meg trøtt, før jeg satt meg opp igjen. Jeg strakte meg etter telefonen og så på skjermen. Den lyste opp med LUKE over hele skjermen.
«Hei..!» sa jeg idet jeg tok telefonen.
«Hei Alex! Går det bra med deg?»
«hm? ja..? skulle det ikke det?» spurte jeg. Selvfølgelig skulle det jo ikke det... men jeg ville ikke fortelle Luke hva som hadde hendt, ikke ennå vertfall.
«Fint da... kom du deg trygt hjem?»
«Jada. Jeg kom hjem og... ehh... tok en dusj!» jeg lo usikkert.
«Alex... er du sikker på at alt er bra? Du høres usikker ut.»
«jeg er ikke det. Alt er fint! Jeg sverger» løy jeg.
«ok.. vel, hva gjør du nå?» spurte han etter en stund.
«ingenting.. hvordan det?»
«jeg bare lurte.»
«enn du da? Hva gjør du da?» spurte jeg litt trøtt.
«Ser på nyhetene, du burde se det! Skru på NRK1 nå med en gang!»
«vent hæh..? hvorfor?»
«Bare gjør deeeeet!» sa han litt irritert i stemmen før han la på.
Jeg gjorde som han sa, og skrudde på NRK1. Synet som møtte meg fikk meg til å gispe. Nede på skjermen sto det 17 år gammel gutt påkjørt idag klokken 02:00 am.
Jeg stivnet helt i blikket idet et bilde av Nash poppet opp på skjermen. Reporteren forklarte at han var funnet på veien i bevisstløs tilstand og i følge testene skulle han være sterkt beruset. De hadde ingen bevis, eller øyenvitner til saken. Men jakter tydeligvis på en mørk bil. Ingen var siktet i saken ennå. Nash var tydeligvis hardt skadet, men ennå i livet og befinner seg nå på sykehuset til behandlig.
«åh du store...» mumlet jeg for meg selv før jeg sakte reiste meg opp. Det skal ikke være mulig... hvorfor skjer det bare fæle ting?
YOU ARE READING
Change... Nash Grier AU
Fanfiction"Slutt da! Din jævla dritt!" Jeg stirret opp på han, selv lo han bare. Han dyttet meg bak mot veggen, hardt. Hvert eneste bein i kroppen verket. Han slo meg i magen, Det gjorde vondt å puste. Alle rundt oss stirret, og noen lo av oss, av meg. "Husk...
