Change... Nash Grier AU

Kapittel 6

[edited]

Alexandra's POV:

Jeg løp alt jeg kunne. Bak meg kunne jeg tydelig høre de tunge stegene til personen som forfulgte meg. Han løp raskt og vant mye bakke under seg ved hvert steg, noe som bare førte til at han tok meg igjen mye raskere enn forutsett. Et stramt grep omfavnet plutselig armen min og dro meg brått tilbake. Den høye toppfarten min ble ble avbrutt så brått at overkroppen min ble slengt fram. Det strammet seg i brystet mitt og jeg gispet etter pusten.

Faen. Faen. Faen!

Han røsket meg hardt bak og vridde armen min slik at jeg ble tvunget inn i en 180 graders vending. Sekunder senere sto jeg ansikt til ansikt med ham. vi var mye nærmere enn jeg hadde forventet, og jeg kunne praktisk talt kjenne pusten hans ved hvert åndedrag jeg tok. Kanel.

Jeg rynket brynene betraktelig. det var umulig å kunne se hvem det var. En stor hettegenser var dratt over armene hans samt en enda større hette kastet over hodet og øynene. Jeg visste det burde ha vært åpenbart hvem som skjulte seg under hetta, men grunnet situasjonen jeg befant meg i, fungerte ikke hodet mitt slik et hode til vanlig skal kunne.

"Slipp meg! Plis, bare la meg gå!" Pep jeg sjelvent. Jeg rykket meg hardt løs, men ble like raskt grepet tak i igjen. Selv om jeg kunne ikke se det, var jeg likevel sikker på at et slemt glis var spredt over de ondskapsfulle leppene hans. Æsj.

Ikke et sekund senere var jeg hardt presset bak mot en murvegg, en tung kropp presset mot meg, ristende av panikk og med tåreelver rennende nedover kinnene mine.

"La meg være! Vær så snill. Jeg ber deg. Seriøst, jeg gir deg hva som helst! Hva enn du vil ha!?" Bjeffet jeg med panikk fossende gjennom stemmen.

"Hva jeg vil ha?", lo han. "Jeg vil ha deg."

Gåsehuden krøp nedover ryggen min som fem iskalde fingre etter å ha hørt de ordene. Jeg visste godt hva han mente med ordvalget hans.

Jeg klarte ikke å opprettholde kontrollen lengre. Panikken tok over hver eneste del av kroppen min. Armer og bein slo og rev vilt for seg, og et desperat blikk ble kastet i alle mulige retninger. Jeg prøvde alle muligheter jeg hadde på å komme meg vekk fra ham, selv om det i virkeligheten ikke var noen. Det eneste jeg kunne gjøre var å presse meg så hardt jeg kunne bak mot murveggen i håp om å lage større rom mellom oss.

"Vær så snill!" Bad jeg. Hjertet mitt slo hardt mot brystet mitt, og jeg var sikker på at det hvert øyeblikk kom til å slå et stort hull gjennom kjøttet mitt og rømme så langt vekk det kunne.

Et par sultne armer begynte desperat å rive i klærne mine, men takket være de brå bevegelsene jeg kom med for å unngå dem. fikk han bare dratt av genseren min. Brått stoppet hendene hans helt opp. Jeg kunne føle at han straks slappet helt av og blikket hans ble tydelig fjernt.

Han hadde blikket sitt limt fast i BH'en min, og med en sterk sult brennende i dem.

Et øredøvende skrik slapp ut mellom leppene mine i et desperat håp om å kunne bli hørt. Alt jeg trengte var hjelp. Hvem som helst ville duge, så lenge de bare hjalp meg. Håndflaten hans ble sekunder senere koblet sammen med kinnet mitt, og en velkjent form for smerte krøp med rekordfart opp før den blandet seg med den brennende følelsen som hadde dannet seg rett under huden. Det var nesten så jeg kunne føle rødfargen spre seg over hele kinnet mitt i en håndformet figur.

"Vær så snill da!" Bad jeg igjen. Tårene rant ukontrollert nedover kinnene mine og armene mine skalv som et hespelaug. Knærne begynte å svikte under meg og små forskrekkede klynk blandet seg med åndedragene mine.

Sekunder senere angrep hendene hans meg for fullt.

Nash's POV:

Jeg begynte raskt å løpe i retningen fra der jeg hadde hørt hylet. Tanken på at det var Alexandra stresset meg bare enda mer opp. Beina bar meg så raskt de overhodet kunne, og pusten var ukontrollert for hver gang den skjøt fart ut gjennom leppene mine.

Tankene mine løp rundt i hodet mitt som en flokk med ville hester mens de fortvilet prøvde å finne opp en god forklaring på hva som hadde skjedd med henne. Bilder av en skjelvende kropp, tildekket av blod og med en permanent redsel i de brune øynene sperret for synet mitt. Et frustrert skrik slapp ut mellom leppene mine og jeg knep øynene hardt sammen.

Beina mine traff brått noe lite og kompakt i det jeg rundet svingen. Balansen min forsvant på sekundet og jeg slo fram i asfalten. En ubeskrivelig smerte spredte seg fra håndflatene og knærne mine og pusten ble praktisk talt revet ut av lungene mine. Hendelsen fikk bare adrenalinet til å pumpe enda raskere gjennom blodårene mine, og jeg spratt raskt opp på beina igjen. blikket svingte rundt og bak meg for å se hva det var som hadde snublet meg.

Jeg stivnet litt til.

Det var Alexandras veske. Blikket vandret straks videre opp fra den, og jeg fikk brått øye på et syn som kom til å hjemsøke drømmene mine på livstid.

En tårevåt og halvnaken Alexandra  var presset hardt inntil en murvegg. Overfalt av et menneske tildekket med en svart hettegenser. Han hadde hendene sine over hele henne og hvisket Gud vet hva inn i øret hennes.

Et sekund var jeg sikker på at jeg kom til å spy av synet som møtte meg.

"Omg Nash! Vær så snill help!" Pep hun så fort hun fikk øye på meg. Hun stirret på meg med håp i de forskrekkende øynene. Jeg presset leppene sammen og gav henne et nikk før jeg tvang fram et beroligende smil. Selv om jeg var langt fra rolig innvendig.

Fyren snudde seg langsomt rundt helt til han sto vendt direkte mot meg. Et par svarte hull av noen øye brant praktisk talt hull i mine under den svarte hettegenseren. Jeg myste betraktelig med øynene i et håp om å kunne se hvilket ansikt som skjulte seg under hetta.

Nytteløst.

"Ok kompis, hør hær. Du har èn sjans! Stikk, eller så...-" Jeg fikk ikke snakket ferdig før jeg avbrøt meg selv. All lyd og styrke forduftet helt fra stemmebåndene mine, og jeg ble bare stående med en halvåpen munn.

Ansiktet hans kom sakte til syne i det hetta ble dratt av det rufsete mørke håret hans.

Bare en følelse bruste gjennom kroppen min i det sekund; sinne.

Jeg burde ha skjønt det.