Change... Nash Grier AU

Kapittel 8

[Edited]

Nash's POV:

Hele verden praktisk talt sto stille i det jeg oppfattet hva det faktisk var han hadde i hånden. Et kjapt blikk bort på Alexandra bekreftet at redselen hennes var på topp.

Likevel var det såkalte kjappe blikket noe jeg aldri skulle ha brukt tiden min på. Fordi før jeg i det hele tatt fikk tid til å trekke pusten kunne et høyt smell høres.

Jeg praktisk talt gispet av sinne og redsel før jeg panisk begynte å se meg om. Jeg visste hvor kulen hadde tatt vei, men valgte likevel heller å feste blikket mitt på han som hadde trykt av avtrekkeren.

"Jeg kommer til å fuckings drepe deg!" Skrek jeg mot ham. Sinnet mitt praktisk talt flammet ut øynene mine og tente fyr på ham i det jeg rykket fra ham pistolen og kastet den så langt vekk som mulig, uten og i det hele tatt bry meg så mye som det grann om hvor den endte opp. Alt var greit så lenge Daniel ikke hadde tilgang til den.

Han rygget nølende bak. Blikket hans bar frustrasjon og med hvert steg medfulgte en ustødig skjelving. Det tok ikke lange tiden før han allerede hadde skiftet retning på kroppen sin og løpt i rekordfart ned gata.

Jeg kastet et drepende blikk etter ham før jeg raskt lot blikket mitt falle på Alexandra igjen. Blikket hennes møtte mitt øyeblikkelig. Det var fyllt med redsel og fortvilelse. Sakte men sikkert lot jeg blikke mitt vandre ned mot hvor hun presset hendene sine mot magen sin. Jeg presset leppene hardt sammen og trakk pusten skjelvent i tre rolige drag.

En tykk og mørkerød væske var allerede på vei ut mellom de likbleke fingrene hennes. Hun løftet den ene hånden sin nølende og kikket spørrende på den. Blikket hennes fant raskt mitt igjen og pusten hennes økte drastisk med hvor mange drag hun tok i minuttet.

"N-Nash ...?"

"Alexandra," pustet jeg nølende ut. Jeg tok et langsomt skritt mot henne og strakte hånda mi skjelvent ut. "Legg hånden din tilbake på magen din og kom hit, ok? Bare ... Bare gjør som jeg sier så lover jeg at alt skal gå bra."

Hun ristet raskt på hodet og pustet brått ut. Man kunne lett se at hun var på vei til å kollapse av et så stort blodtap. "Hva er det som skjer med meg?"

"Det går fint, Alexandra. Dype drag og bare kom hit. Jeg tar imot deg, jeg lover. Bare fem steg, ok?"

Til tross for at jeg tydelig hadde bedt henne om å legge hånden sin tilbake over såret, gjorde hun det stykk motsatte; hun fjernet den andre også. Jeg sperret opp øynene og skulle akkurat til å rope til henne at hun måtte legge dem tilbake og pelle seg hit med en gang, men jeg var for sen.

Kroppen henne gikk på under to sekunder i kontakt med bakken og blodet - som tidligere var delvis stoppet av hendene hennes - hadde nå fri tilgang på å strømme ut fra det åpne kulehullet i magen hennes.

Jeg reagerte på rekordtid og løp raskt bort til henne før jeg kastet meg ned på knær foran henne. Leppene hennes hadde fått en kraftig blodrød farge samt at genseren hennes nå var fullstendig tildekket av blod. Å påstå at jeg var stresset ville ha vært en underdrivelse.

Blikket hennes bar et blankt uttrykk og var rettet dirkete opp på den mørke himmelen. Hun så fjern ut, nesten som om hun studerte alle stjernene.

Jeg ristet hardt i skuldrene hennes samtidig som jeg prøvde å skrike til henne. Jeg bare kunne ikke la henne gi opp. Jeg kunne ikke miste henne nå.

"Alex! Fuck Alexandra koman se på meg - vær så snill bare se på meg!" Bad jeg livredd. Blikket hennes flyttet seg sakte fra stjernene og over på meg. Pupillene hennes var fordoblet i størrelsen og det hvite området var fylt med røde tråder. Vi fikk blikkontakt.

Jeg presser forsiktig håndflaten min ned over skuddåret hennes. Hun reagerte ikke en gang - bare fortsatte å se på meg med et fjernt og tomt blikk.

Jeg brukte den andre hånda og førte den inn bak skuldrene hennes for å støtte henne mer opp. Jeg skvatt litt til i det jeg kjente noe iskaldt møte håndflaten min. Blikket mitt flyttet seg raskt over på den og jeg skjønte raskt at det var hennes egen hånd som hadde funnet min. Et svakt smil spredte seg om munnen min i det vi flettet fingrene våre sammen.

"Det kommer til å gå bra, Alex. Jeg lover." Hvisket jeg beroligende mens jeg tegnet mønstre på håndbaken hennes med tommelen min.

Jeg støttet meg opp raskt opp igjen før jeg panisk begynte å lete etter mobilen min i lommene mine. Jeg tastet raskt inn 113 i det jeg kjente fingrene mine gripe rundt den velkente rektangulære formen de. Det tok ikke mer enn tre korte ring før de kvikt svarte telefonen med sin vanlige presentasjon av seg selv. Jeg forklarte situasjonen raskt og fikk kort tid ette bekreftelse på at de hadde sendt ut en utrykningsbil samt tydelige beskjeder om holde hodet hennes oppe samt holde blødningen i sjakk så godt jeg kunne.

Blikket mitt fant raskt den delvis livløse kroppen hennes igjen så fort alle beskjedene var gitt. hun så fullstendig død ut der hun lå, bortsett fra at hun heldigvis pustet. I en rask bevegelse røsket jeg av meg den røde og sorte flannelskjorten min og ballet den sammen til en slags delvis hard klomp med tøy.

Jeg satte meg på kne ved siden av henne og la igjen en hånd bak skuldrene hennes. Jeg støttet henne opp mot fanget mitt, så håret hennes lå lent mot magen min over fanget mitt og brukte skjorte/tøy-ballen til å presset den hardt som jeg overhodet kunne mot det blødende skuddsåret hennes.

Hun knep øynene hardt sammen av smerte samtidig som et forsvarsløst lite klynk unnslapp leppene hennes. Jeg fikk vondt av å se henne slik og vendte derfor blikket mitt til siden før jeg presset ned enda hardere.

"S-shit, Nash." Hun løftet nølende den ene hånden sin og lot den lande på halsen min. Den ble liggende der i noen langsomme minutter før den rolig skled nedover magen min og landet i fanget mitt.

Jeg måtte lukke øynene. En grufull følelse av nytelse spredte seg raskt gjennom kroppen min. Jeg praktisk talt grøsset av den.

Det var Nesten som om jeg faktisk likte at hun berørte meg.

Alexandra's POV:

Hele kroppen min var fullstendig nummen og død. Jeg kunne praktisk talt ikke føle mine egne bein lengre. Nash hjalp meg selvfølgelig alt han kunne, men likevel skadet han meg.

Han skadet meg psykisk. Hvordan, spør du kanskje?

Jeg var begynt å utvikle følelser for ham.

En hylende lyd avbrøt plutselig den drepende stillheten. Det var ambulansen. En gulaktig bil med blinkende blåe lys rundet hjørnet og parkerte foran oss. Jeg sukket og lukket øynene sakte.

De beskytende armene til Nash som hadde omfavnet meg slapp brått taket samtidig som jeg ble løftet opp av ukjente armer og fraktet inn i en bil. Jeg fikk flere nåler stukket inn oppover armene mine, etterfulgt av en oksygenmaske plassert over luftveiene.

Panikken begynte gradvis å bygge seg opp og jeg så meg redd om. Øynene praktisk takt skrek til meg at jeg måtte lukke dem, men jeg bare kunne ikke. Uansett hvor trøtt jeg var så bare kunne jeg ikke gi opp.

Jeg kjente en varm og myk hånd gripe min. Jeg trengte ikke å se for å vite hvem det var sin.

"Hold ut Alexandra, Ok?" Mumlet han rolig. Jeg presset leppene sammen. Flere tusen tanker gikk gjennom hodet mitt.

Jeg lukket øynene og pustet skjelvent ut. "O-Ok, jeg lover Nash."