Change... Nash Grier AU

Kapittel 29

Lukes POV:

Det lange mørke håret hennes flagret vakkert i vinden mens hun løp vekk, forsvant inn i mørket. Dette hadde vært min feil. Hadde det ikke vært for at jeg fortalte Daniel om henne hadde dette aldri skjedd henne. Jeg stolte på Daniel, jeg trodde han var en kul fyr. Jeg hadde aldri tatt så mye feil av en person i hele mitt liv. Bare tanken på hva som faktisk skjedde fikk gåsehuden til å reise seg på ryggen min.

"Dude du aner ikke! Hun er seriøst det peneste jeg noen gang har sett!" Pustet jeg ut.

"Hva snakker du om bro? Hvilken jente?" Spurte han og så forundret på meg. Jeg rynket brynene sammen av frustrasjon. Jeg hadde allerede sagt navnet hennes minst 3 ganger og 1 gang på melding til han.

"Alexandra." Mumlet jeg oppgitt.

"Alexandraaaaaa...?"

"Lox."

"Alexandra Lox sier du? Dude jeg kjenner'a!" Gliste han. Det var et ekkelt glis som fikk hårene til å reise seg på armene mine og brynene mine til nok en gang å rynke seg sammen.

Jeg trakk pusten nølende. "Hvordan kjenner du henne?"

"Hun er x'en min din australske idiot!" Lo han og rufset håret mitt lett, jeg bet meg i leppa og kastet et oppgitt blikk på han.

"X'en din? N-når var dere 2 sammen?" Spurte jeg og anspente meg. Tanken på at hun var sammen med han gjorde meg nervøs.

"For 2 måneder siden?" Sa han, nesten som et spørsmål. "Men det var før hun ble sammen med den blåøyde faggen."

"Nash?" Spurte jeg og hevet et bryn.

"Han ja! Dude gjett da, han er en drittsekk! Han mobber henne og er voldelig mot henne, også en gang så sikta han på meg og skjøt etter meg!" Løy han. Jeg kunne se at han løy på måten underleppa hans krøllet seg inn i munnen hans.

"Visste du at Alexandra har arr over magen etter et SKUDDSÅR?" Presset jeg på med et smil lurende i munnviken min. Han var så burned der og da.

En svetteperle trillet ned pannen hans og blikket gikk mellom meg og en skuff. I en rask bevegelse kastet han seg mot skuffen og røsket den opp. Sekunder senere peket hodet på en pistol mot pannen min. Han bet tenna sammen og ladet den. "Har hun sagt det?"

"Sagt hva? At du skjøt henne i magen? Jeg tror ikke det! Du beviste det akkurat selv." Spyttet jeg.

Han tok noen skritt nærmere meg og klemte hardt rundt våpenet som bare var 2 meter fra meg nå. "Pass deg."

Pulsen min gikk fra 1 til 100 på sekundet og svetten begynte å danne seg i pannen min. "Jeg er ikke redd for deg." Løy jeg. Jeg var redd, redd for døden.

"Hvor er hun Luke?!" Skrek han og gjorde seg klar til å skyte.

"Sykehuset! Omg plis ikke skyt!" Pep jeg før visste hva jeg sa. I en rask bevegelse strakte han armen mot meg og slo bakdelen på pistolen hardt i hodet mitt. Det føltes ut som et støt gikk gjennom meg før jeg traff det harde gulvet og alt ble svart.

Da jeg våknet igjen var han borte.

Jeg ristet av meg det grusomme minnet idet jeg hørte politisirenene på utsiden. Kjettingen glapp ut av hendene mine og landet med en høy lyd på gulvet. Jeg lukket øynene og lot de voldelige hendene til politimennene gripe tak i meg og takle meg i bakken. Armene mine ble hardt dratt opp bak ryggen min og et stramt håndjern ble festet rundt håndleddene. Stemmer skrek til meg i der fjerne, men jeg stengte alt ute og lot dem gjøre hva de ville med meg. Brått ble jeg dratt opp og slept ut mot blå sirenelys.