Change... Nash Grier AU

Kapittel 7

[Edited]

Alexandra's POV:

Jeg spisset ører i det jeg hørte noen hastige steg i det fjerne. Nesten som noen løp.

Vent litt.

Noen som løp.

Et mikroskopisk håp bruste straks opp i meg i det tanken på at noen faktisk løp dukket opp i hodet mitt. Et lite smil spredte seg plutselig om munnen etterfulgt av at en lettet latter unnslapp leppene mine.

De lykkelige tankene mine ble likevel minst like brått avbrutt av en grov og ikke minst irriterende stemme; "Ey, hva faen er det du står der og fniser av?"

Jeg flyttet blikket mitt nølende over på ham for å møte øynene hans. De viste sinne og frustrasjon. Langvarig sinne og frustrasjon. Jeg presset leppene sammen og vendte raskt blikket ned igjen.

"I-Ingenting."

De hastige slagene mot asfalten ble betydelig høyere ettersom hvert sekund langsomt gled forbi. Det lille håpet jeg hadde bygget opp praktisk talt nådde toppen på rekordtid og jeg kunne ikke annet enn å smile forsiktig for meg selv.

Likevel - det var også en annen tid som hadde nådd toppen minst like hastig;

Redselen.

Jeg praktisk talt bad til Gud om at mennesket som visst nok nærmet seg var en - eller flere - med gode hensikter. Eller egentlig hvem som helst, og med hvilke som helst hensikter. Alle ville ha vært et godt alternativ i den situasjonen jeg befant meg i så lenge det ikke innebar samme tanker og planer som skikkelsen som allerede hadde overfalt meg.

Jeg knep øynene hardt sammen og pustet ut i skjelvne drag. De varme og sultne hendene til overgriperen min kunne praktisk talt minne om en slimete og ekkel Anakonda som gled skamløst over kroppen min på jakt etter et sted å bite. Ikke det at de var så veldig slimete eller skjellete på noen måte, for det var de ikke - det var bare følelsen av dem som fremsto slik.

En plutselig stillhet fikk meg raskt til å rynke betraktelig på brynene, samt åpne øynene sakte igjen. Skikkelsen som befant seg ovenfor meg hadde raskt stoppet handlingene sine og sto nå som frosset fast i bakken. Han vendte ryggen sakte mot meg og krysset hendene stramt over brystet sitt - noe som bare gjorde det enda mer vanskelig for meg og faktisk kunne se hva det var som virkelig hadde fanget oppmerksomheten hans.

Så slo det meg. Praktisk talt som et lynnedslag rett i panna mi.

Og det tente en flamme.

En flamme som så mange ganger hadde blitt slukket - håpets flamme.

Hvorfor, spør du kanskje?

Stegene hadde stoppet.

Stegene hadde faktisk stoppet, og det hadde kriminalmannen også. Hvilket bare kunne bety en ting; noen befant seg foran oss.

Jeg vred raskt hodet mitt noen grader ut til siden i håp om å kunne få et slags overblikk over hvem det virkelig var som sto der. Gleden var praktisk talt som tatt på forskudd i det jeg fikk øye på et par bleke hender knytt sammen til stramme knyttnever, samt et par velkjente slitte vans og noen godt brukte skinny jeans.

Blikket mitt vandret sakte videre oppover den lange og smale figuren, samtidig som det sørget for å fange med seg hver eneste lille detalj. Alt fra de oppbrettede buksebeina, til de praktisk talt stappfulle lommene - fylt med bare skrot - og hele veien opp til de sammenpressede kirsebærrøde leppene.