Alex's POV:
Bilturen var helt stille. Jeg hadde flere ganger prøvd å starte en samtale, men noe gjorde Nash litt usikker og tilbakestående, så han svarte bare simpelt og samtalen var over. Han gav flere tegn på at han ikke følte for å snakke, men jeg fortsatte bare å presse.
«Jeg er så glad for at Luke ikke ble kastet i fengsel.» Smilte jeg forsiktig og kastet et blikk på Nash.
Med øynene fikset på veien svarte han, «Jeg også.»
«Ok Nash, jeg har prøvd tusen ganger tre å starte en samtale med deg men du skyver dem bare vekk! Hva er det som er så sabla galt nå?» Spratt det ut av meg før jeg fikk tenkt meg om. Nash svingte inn til siden og stoppet bilen.
«Du kommer til å forstå deg på meg om en liten stund når du får snakket med Julie! Bare vær så snill prøv å forstå at jeg bare er redd!» Ropte han og så for en gangs skyld på meg. Han sukket og gnidde seg i de tårevåte øynene før han vendte blikket fram mot veien igjen og svingte ut.
«Redd for hva Nash? Ok stopp da, du skremmer meg.» Sukket jeg.
«Bare plis ikke spør mere Alex, ok?»
«ok..»
Jeg kikket ut vinduet igjen og så at det var begynt å skye over. Regndråper dryppet ned på frontruten og himmelen så ut som et eneste grått rot. Jeg sukket og vendte blikket mitt ned i fanget mitt. En hånd inntraff da fanget mitt og klemte lett rundt låret mitt. Jeg så opp og møtte de blå øynene til Nash. Han smilte forsiktig og jeg smilte forståelsesfullt tilbake. Jeg hadde nå skjønt at det var et eller annet som plaget han, og jeg ville ikke dytte det lengre nå og få han sint.
Vi kom fram til huset mitt og Nash parkerte bilen utfor døra. Han så raskt på meg og jeg så på han, øynene våre møttes, men han så raskt ut vinduet da.
«Bare husk at.... Jeg elsker deg uansett hva, ok?» Sa han. Jeg rynket brynene og lurte på hva han mente med det, men jeg lot det heller gå og nikket bare. Jeg åpnet setebeltet mitt nølene og steg ut av bilen, Nash gjorde like så.
Jeg gikk opp til døren og la hånden min på håndtaket, men før jeg rakk å åpne tok Nash hånden min vekk og snudde meg raskt mot han. Han la hendene sine i nakken min og kysset meg raskt, men holdt kysset. Jeg kysset selvfølgelig tilbake, men nølende.
«Jeg elsker deg så høyt.... kom igjen vi går inn.» Sa han og smilte trist før han åpnet døren for meg og ventet på at jeg skulle gå inn.
Jeg kastet et usikkert blikk på han før jeg gikk nølende inn og sparket av meg skoene. Nash kom rett bak meg og lukket forsiktig igjen døren mens jeg vandret inn i stuen. Jeg stoppet i mine egne spor og rynket brynene litt. I sofaen satt Julie og vennene mine. Hva gjorde de egentlig der?
«Godt du er hjemme Alex.» Sa Julie og reiste seg opp, hun gikk rolig bort til meg og dro meg inn i en hard klem, de andre jentene reiste seg også å gav meg klemmer de også.
«Hva er det som skjer her egentlig?» Spurte jeg forvirret. Sandra som da gav meg en klem begynte straks å gråte. Hun klemte meg hardt og gråt på skulderen min.
Anne sukket nølende og gikk bort til meg, Sandra slapp meg og stilte seg ved siden av henne. Amanda satte seg på sofaen igjen sammen med Martha, Julie og Julie.
«Vi kommer til å savne deg så forferdelig mye Alex! Guttene også! Grethe kunne ikke komme men hun kommer til å savne deg hun også...» Sa Anne og så trist på meg. Sandra tørket tårene og sukket.
«Hva i alle dager snakker dere om??» Spurte jeg helt forvirret og litt bekymret.
Julie (søss) reiste seg raskt og gikk bort til meg. Hun la hendene på skuldrene mine og så meg i øynene før hun dypt trakk pusten. Og gav meg den verste nyheten jeg hadde hørt i hele mitt liv, «Vi skal flytte Alexandra..»
YOU ARE READING
Change... Nash Grier AU
Fanfiction"Slutt da! Din jævla dritt!" Jeg stirret opp på han, selv lo han bare. Han dyttet meg bak mot veggen, hardt. Hvert eneste bein i kroppen verket. Han slo meg i magen, Det gjorde vondt å puste. Alle rundt oss stirret, og noen lo av oss, av meg. "Husk...
