Change... Nash Grier AU

Kapittel 20

"Ta et bilde, det holder lengre..." Lo han. Tankene mine ble avbrutt av stemmen hans og jeg ristet raskt på hodet.

"Oh.. Ehm-eh... Jeg-eh, stirret jeg?" Mumlet jeg flau. Jeg var sikker på at jeg var rødere enn en tomat.

Alt Nash gjorde var å le og nikke. Fuck jeg stirret. Dumbass! *facepalm*.

"Jaja, hvor skal vi da?" Glapp det ut av meg, nesten som om jeg bjeffet mot han.

"Vent å se." Ertet han. Han hadde den et lurt smil om munnen og øynene hans fortalte meg at han nøt å se meg i denne tilstanden.

**

Bilturen varte en evighet, vi skulle sinnsykt langt. Cameron kjørte oss, men Martha var ikke der, så det var litt awkward å bare sitte der å høre på at Cameron og Nash snakket om masse random. Av og til kysset Nash meg lett på kinnet.

Vi var framme, og jeg kunne ikke tro mine egne øyne. Her sto bilen parkert
foran en megastor arena! store digitale skilt lyste opp hele arenaen med ordene "5 Seconds Of Summer" på.

Jeg angrep Nash i en knusende klem og lot tårene strømme på, gledestårene ofc.

"Jeg elsker deg Nash! Jeg virkelig elsker deg. Omfg!" Lo jeg lykkelig. Jeg gråt mot brystet hans i klemmen. Jeg kunne nesten føle det lure smilet hans.

"Vel, jeg plukker dere opp når dere er ferdig, sees!" Sa Cam, og med det hoppet han inn i bilen og ut på motorveien igjen.

"Jeg tenkte du ville like det, babe..." Han kysset meg i pannen før han fortsatte "men nå må vi komme oss inn før de stenger portene."

Jeg nikket forsiktig, Nash tørket tårene mine bort med tommelen før han ledet meg mot en stor inngang hvor en haug med gale jenter òg gutter presset på mot gjerdene, de gråt og hylet uten stopp. Det var sikkert 50 vakter bare foran porten som gjorde så godt de kunne for å holde de gale fansene ute.

Nash hadde ennå hånden min, og på et eller annet vis klarte han å presse oss fram til en sortkledd mann som tok i mot biletter, og leverte ut backstage pass til de som hadde betalt for det.

Nash gav han noen papirer som mannen straks begynte å gå gjennom, han beholdt de fargerike billettene, og leverte papirene tilbake til Nash sammen med noe annet... sammen med... BACKSTAGE PASS!!

Nash tok hånden min, før han ledet meg inn gjennom noen trange ganger. Vi endte opp i den største arenaen jeg noen gang hadde sett! Det var masse lys, hylende fans og høye lyder, etterfulgt av både fyrverkeri, flammer og røyk.

"Hold deg nærme meg så ingenting skjer! Vi har plass framst." Ropte Mash til meg gjennom den øredøvende hylingen, og med det dro Nash meg helt fram mot scenen. Dette må være en drøm... Jeg bare vet det må være det!

"Nash... Jeg får dårlig samvittighet! Hvordan i videste verden hadde du penger til dette?!"

"Egentlig så aner jeg ikke, men ikke ha dårlig samvittighet. jeg ønsker bare du skal være glad for daten." Sa han. Omg han er så søt.

"Ja! selvfølgelig er jeg glad! Dette er helt utrolig..." Mumlet jeg og vendte blikket opp på arenaen igjen.

**

"She looks so perfect standing there in my american apparel underwear!" Lød det. Den stemmen, det utseende, han er helt perfekt! Rett foran meg, oppe på en høy scene sto han, der sto selveste Luke Hemmings og sang! sammen med resten av 5sos. Dette var helt utrolig. I et øyeblikk trodde jeg at jeg var i himmelen, og dette beviser det... Jeg har verdens beste type. Eller vent litt! Kan jeg ennå kalle han det? Hva er vi egentlig?

Men vertfall... Konserten gikk, og det som ventet meg nå, var å få møte dem! Få møte 5sos, få møte Luke Hemmings!

**

"Okey! Ro dere ned, alle som er her skal få møte 5 Seconds Of Summer! Men jeg kan ikke slippe inn alle på en gang!" Ropte en temmelig krafig mann ikledd svart dress og solbriller. Og, hehe.. han hadde 'måne'.

"Okey... Hvis vi begynner med dere!" Sa han og pekte på sikkert 8 folk, jeg var ingen av dem, ikke Nash heller. Lucky me! Noter serkasmen.

Det hadde sikkert gått 3 timer nå, og ja jeg vet hva du sikkert tenker nå "amfg! hvodan kan noen ha tolmodighet til å vente 3 timer?!" Vel.. Jeg hadde ikke klart det hadde det ikke vert for at Nash var her sammen med meg. Mesteparten av tiden gikk på at jeg og Nash småflørtet og kysser. Og just sayin', this boy has a dirty mind.

Nå fikk siste gruppe slippe inn for idag, som besto av 4 hylende å gråtende jenter, 2 gutter som så ut som de ville sovne hvert øyeblikk, meg og Nash.

Inn en stor dør, forbi en hel haug store svette vakter, gjennom en trang gang, opp en trapp og 3 meter til venstre.

Der satt de. De så temmelig opptatt ut med å snakke med hverande, 2 av dem stemte gitarer, en av dem drillet med trommestikkene og den andre lå på på magen på gulvet.

Jentene satte i et hyl, de kastet seg over hver deres gutt, jeg syntes mest synd i den stakkaren som lå på gulvet og halvsov, han spratt opp idet den ene jenta landet på han, og de blå øynene hans stirret på henne i sjokk.

"D...du er Luke hemmings!" Gråt hun, hun la en hånd på hvert av kinnene hans, før hun presset leppene sine mot hans. Jeg kunne se øynene hans bli enda litt større mens han sakte trakk seg bak for å komme seg unna leppene hennes.

Han brukte litt tid på å komme over sjokket han mest sannsynelig var i, før han satte i et varmt smil til jenta.

"Ikke gråt babe..." Mumlet han med den australske aksangen. Han tørket vekk en tåre fra kinnet hennes med tommelen og smilte.

Jeg kunne kjenne et snev av sjalusi boble opp i meg. Jeg mener, jeg elsker Nash! Jeg er virkelig glad i han nå, men liksom, Luke er mitt største idol ever!

Jah.. Her sto jeg, med Nashs arm over skulderen min, og så på at idolet mitt klemmet å kysset en annen jente på kinnet. Alle var opptatte, og jeg var liksom outsideren. Jeg hadde sikkert grått, hadde det ikke vært for at Nash faktisk var her.

Det var sikkert gått en halvtime nå, og jeg hadde bare lyst til å dra. Ingen av guttene hadde registrert meg, alle var opptatte med hver sin jente.

Jeg fjernet Nash's arm fra skulderen min, før jeg gikk bort til en vegg hvor jeg gled ned langs den. Jeg løftet opp knærne mine og støttet haken litt på dem.

Nash så litt spørrende på meg, før han raskt gikk bort til Luke. Omg nei! Pliz ikke Nash!

Jeg kunne se Nash si noe til Luke, før han raskt vendte blikket sitt opp mot meg. Jeg ønsket IKKE øyenkontakt, og vendte raskt blikket ned på beina mine.

Jeg vendte blikket opp et sekund, og møtte et par blåe øyne, ikke så blå som Nashs, men de var blåe, vakre blåe.

"Ikke vær sjenert nydelig." En varm hånd løftet hodet mitt opp, mens en annen skjøv knærne mine ned.

Jeg kunne føle Nash's blikk festet på oss 24/7.

"Luke..." Var alt jeg klarte få fram, blikket mitt møtte hans, og jeg kunne se noe i øynene hans. jeg kunne ikke sette fingeren på hva det var, men det var noe.

"Jeg er lei for at jeg ikke så deg, jeg ble litt opptatt." Han bet seg i leppen. Ååh! Omg! Luke Hemmings sitter faktisk foran meg nå! Amfg...

"Det går fint." Mumlet jeg. Jeg smilte litt, men var sikker på at det smilet minnet veldig om en gris eller noe.

"Søtt smil." Sa han. Han tok hånden min og hjalp meg opp. Det var noe med han. En eller annen gnist i øynene hans, og i nakken min kunne jeg kjenne Nash's blikk. Og for å si det sånn, jeg tror ikke han var glad.