Change... Nash Grier AU

Kapittel 1

[Edited]

"Slutt da! Din jævla dritt!" Jeg stirret opp på han, selv lo han bare. Han dyttet meg bak mot veggen, hardt. Hvert eneste bein i kroppen verket. Han slo meg i magen, Det gjorde vondt å puste. Alle rundt oss stirret og noen lo til og med av oss, av meg.

"Husk nå, neste gang så trenger du ikke tøffe deg. Geeks som deg passer ikke til det." Mumlet han mellom sammenbitte tenner. Han smilte ondskapsfullt og slapp meg brått. Jeg pustet raskt og holdt blikket mitt i bakken for å unngå de blå øynene.

"J-ja... Nash." Svarte jeg lavt.

Han trakk seg unna meg, gav meg et slemt smil før han gikk ut sammen med 'gjengen hans'.

Jeg pustet lettet ut og så meg litt om. Fortsatt hadde jeg mange øyne på meg, Men ikke slik sjokkerende stirring, mere som fornøyd stirring.

Alle elsket at Nash bøllet og plaget meg. Han hadde allerede mobbet meg i... 7 år nå. Jeg har gått på denne skolen i 7 år og alle årene har vært ødelagt av Nash. Jeg er 16 nå, og livet mitt er rett og slett ikke annet enn dritt takket være en demon med lysende blå øyne.

Jeg plukket opp bøkene mine og presset dem beskyttende inntil brystet mitt før jeg raskt gikk mot skapet mitt. Jeg hadde drepende blikk i nakken og det føltes ut som om jeg bare ble mindre og mindre for hvert steg jeg gikk. Hvis det i det hele tatt hadde vært mulig å forsvinne, hadde jeg vært borte for godt nå.

Når jeg endelig kom fram til skapet mitt, var Nash selvfølgelig der. Jeg hadde skapet mitt rett ved hans. Typiskt, ikke sant?

"Ble du redd? Nei stakkars liten." Han hadde et slemt glis. Jeg valgte å overse han. Dårlig valg.

"Ikke overse meg. Jeg snakker til deg bitch!" Nermest skrek han inn i ansiktet mitt og dyttet meg hardt mot skapene. Alle andre i området begynte raskt å le. Igjen. Jeg trakk pusten og så ned på skoene mine mens jeg mumlet et lavt 'unskyld.'

Nash smilte bare fornøyd før han låste skapet sitt og gikk. Faen som jeg hatet han! Det eneste han gjorde var å ødelegge livet mitt.

Jeg fikk låst opp mitt eget skap og lagt inn bøkene før jeg raskt røsket med meg vesken min og låste skapet bak meg.

Jeg begynte raskt å gå mot toalettene. Gråten var på vei, men jeg meg selv til å holde tårene tilbake. Jeg fikk mange stygge blikk på veien, men valgteknisk overse dem alle.

Inne på toalettene var det heldig vis ingen. Jeg satte vesken fra meg foran speilet før jeg paniskt begynt å lete gjennom den. Jeg var sikker på at jeg måtte ha gått gjennom hele greia minst tre ganger før jeg plutselig kjente noe skarpt mot fingrene mine nederst i vesken. Et lettet pust slapp ut mellom leppene mine og jeg fisket det forsiktig opp.

Det skinnenende knivbaldet nermest lyste mot meg der det lå å hvilte i håndflatene mine. Jeg presset leppene sammen og stirret på det en god stund. Ikke før en tåre plutselig landet på den skinnende metallbiten kom jeg til meg selv igjen.

Nei! Nei, nei, nei! Skjerp deg! Du skal faen ikke synes synd på deg selv!

Jeg tok meg sammen og brettet agressivt opp ermet på genseren min. Hele armen min var full av alt fra gamle nesten hvite arr og helt til røde opphissede og dype grøfter som nermest glødet av sinne mot meg. Jeg la knivbaldet stødig mot den vandaliserte armen min rett over pulsårene der huden var tynnest. Følelsen av det kalde metallet mot den varme huden min fikk gåsehuden til å reise seg på overarmene mine. Jeg skalv lett en gang og puster ut før jeg instinktivt lukket øynene og talte stille til 10 for meg selv.

Så gjorde jeg det. Jeg gjorde det om og om igjen. Ikke en endre gang våget jeg å åpne øynene mine, redd for at en foss av tårer skulle rømme.

En altfor velkjent følelse av at glovarm væske samlet seg på underarmen min og forsiktig strøk meg over den mens det laget sine egne veier nedover. Vakre og kreative motiver og mønstre dannet seg av alle de små bekkene med blod.

"Dette er for å være mobbet, dette er for å ha et fucka liv, dette er for ikke å være perfekt, dette er for å være direkte dritstygg!" Og slik fortsatte det. Blodet begynte også etterhvert å dryppe ned fra armen min og dannet en liten dam av blod i vasken.

"Og sist men ikke minst! Dette er for deg Nash!" Jeg dro knivbaldet dypt over pulsåren min en siste gang og åpnet raskt øynene mine mens jeg stirret nesten hypnotiserende ned på all den røde væsken som strømmet ut gjennom den store grøften i huden min. Større og større dråper av blod dryppet ned i vasken med rekordfart og jeg måtte bite meg i leppa for ikke å skrike ut i det en grusom smerte strømmet gjennom hele kroppen min og armen ble nummen. Det gjorde altfor vondt!

Jeg skyllet armen min raskt, men det siste og dypeste kuttet stoppet likevel ikke å kvitte seg med alt blodet. Alle kuttene var røde og ferske, men det siste bare blødde og blødde. Jeg kunne nesten ikke se hvor selve kuttet var lenger. Raskt røsket jeg en stor bunt med papir før jeg tørket av det verste av blodet. Ikke før nå begynte jeg å skjønne hva det var jeg egentlig hadde gjort. Selvfølgelig, jeg angret ikke et sekund, men jeg begynte å hate meg selv for absolutt å måtte ha gjort det på skolen.

Til slutt gav jeg bare opp. Irritert dro jeg ned ermet på genseren min og sørget for at alt blodet i vasken var borte før jeg taust og med raske skritt vandret ut igjen.

Så fort jeg kom ut i gangen kunne jeg føle praktisk talt alle øynene på meg. Nervøsiteten og usikkerheten bygde seg raskt opp i meg og jeg begynte instinktivt å dra i ermene på genseren min.

Det var da jeg merket det. Ermet var fuktigt. Jeg kastet raskt et blikk på det og sperret opp øynene i skrekk. Hele ermet var fullstendig rødt av alt blodet.

Jeg stresset meg betraktelig opp og økte tempoet drastiskt. Jeg måtte komme meg ut derfra.

Akkurat i det jeg skulle til å smelle opp dørene på den store skolebygningen og endelig stige ut av helvete kjente jeg et hardt grep om armen min. Jeg stivnet helt og prøvde brått å rykke arma til meg, men grepet ble bare strammere av den grunn.

Jeg knep øynene sammen og slapp ut et lite klynk i det jeg kjente det fuktige ermet gli oppover armen min. Ikke flere sekunder etter fulgte et sjokkert gisp av skrekk. Jeg ville ikke se på personen engang.

Jeg skulle akkurat til å forsøke en siste gang å rykke til meg armen da tonen fra en så altfor stemme lød; "Hva i helvete Alexandra?!"

Faen... Jeg angret.