26

524 11 5
                                    




Mange dager har nå godt og jeg begynner å gå lei av å håpe på en mulighet til å komme bort fra dette. Jeg vet ikke hva de vil med meg, eller hva de skal med meg. Det de tenker på er at jeg ikke skal skade meg og hvis jeg gjør, gjør jo de alt for at det skal gå bra hvis du skjønner. De slår meg ikke, de voldtar meg ikke, og de skal hvertfall ikke drepe meg, så hva i huleste skal de med meg?

Gutta vil tydeligvis ha meg i god stand, så kanskje jeg kan ødelegge litt for dem, du vet akkurat som de ødela livet for meg.

Mine hender teipet sammen som vanlig, og jeg sitter på en lav seng. Rommet er ikke så ille, men det er fryktelig kjedelig. Jeg reiser meg opp, og løper med alt jeg har sidelangs rett inn i veggen. En sterk smerte skyter gjennom skulderen. Først ble jeg glad siden jeg trodde den hadde blitt slått ut av ledd, men den var like fin etter et par minutter. Så jeg gjorde det igjen. Etter 3-4 forsøk så var smerten så stor at jeg trodde jeg hadde brukket ett eller annet. Jeg bestemte meg for å gjøre det en siste gang bare for å være sikker. I det jeg braste inn i veggen igjen stormet døra opp.

"Hva er det du gjør?!" roper Marius og løper nesten mot meg.

Smerten er så utrolig stor nå at jeg tror jeg skal besvime. Marius omfavner meg i armene hans, og jeg skyter ut et skrik når han tar tak i armene mine. Ethan og Oskar kommer inn på rommet og får øye på hva som skjer.

"Hva har skjedd?" spør Ethan med en desperat stemme.

"Jeg vet ikke, jeg hørte masse dunke-lyder og skulle se hva det var, og sekundet jeg kom inn hit løp hu rett mot veggen med skulderen først." svarer Marius.

"Hva? Hvorfor gjorde du det?" spør Ethan.

Jeg svarer ikke, bare vrir meg løs fra Marius. Han lar meg faktisk denne gangen. Det koker inni meg. Jeg vil ødelegge for dem, samme hva det skal til. Jeg bryr meg ikke. Jeg reiser meg opp sånn at jeg står rett og møter blikket til guttene. Jeg tar armen min og strekker den sånn at skulderen skal få enda mer skade. Denne smerten er verre enn noe annet jeg har opplevd før, og jeg klarer ikke å holde inne skrikinga. Jeg skriker av full hals og tårene kommer de å. Guttene holder seg for ørene ett lite sekund, men så løper de mot meg. Ethan er den raskeste av dem og tar tak i armene mine som gjør at jeg stopper. Han river opp teipen mens jeg prøver å holde tilbake tårene. Han tar dem bak på ryggen min sånn at jeg ikke får gjort ting verre og jeg skyter ut enda et skrik.

"Hun prøver å skade seg selv, ring Danny", sier han.

"Jeg tror hun allerede har klart det. Det er ikke sånn en skulder skal se ut", kommer det fra Oskar.

Jeg tar en kikk på den venstre skulderen og ser en kul tyte opp i stoffet på genseren. Det både gjorde meg glad og svimmel, jeg mista fotfeste og falt til siden. Ethan holdt meg allerede så jeg traff ikke gulvet, men duuuude det gjorde vondt det å.

Marius kommer opp til meg og tar hånda si under haka mi og tvinger meg til å se på han og sier:

"Hvorfor gjorde du det?" av desperasjon.

Jeg svarer ikke, jeg ser tomt på han mens forsvarsløse tårer glir ned fra øynene mine. Blikket hans er en blanding av skuffelse og urolighet. Han ser på meg i et par sekunder, også slepper han hodet mitt.

Smerten har nesten gått bort, og jeg begynner å bli bekymret over at den ikke var ute av ledd allikevel. Faktisk kjenner jeg ikke hele armen en gang. Ethan kunne ha bitt meg i den uten at jeg hadde kjent noe. Jeg klarer ikke å kjenne at han holder den en gang.

"Uhm", prøver jeg, "jeg kjenner ikke armen min", med en sliten stemme.

"Såklart du ikke gjør for du har nettopp slått den ut av ledd." sier Ethan irritert.

Tatt av guttaWhere stories live. Discover now