20

434 34 10
                                    

ÆÆÆÆÆÆ FOLKENS 3K!!!!1!1!1!1!!1!1!1
DERE ER HERLIGE!!!!!!!!!!
TUSEN TAKK!!
VET AT JEG OPPDATERTE MYE SENERE ENN PLANLAGT, MEN DET HAR VÆRT TRE HEKTISKE UKER MED MYE SOM HAR SKJEDD SÅ JEG HAR IKKE FÅTT TID TIL Å SKRIVE.
MEN ENJOY DEL 20!!!!!!!!!!❤️💚💞🧡💗🧡💞💜❤️💚💛💓💛💞🧡💚💖💚💕🧡💖💛💚❤️💚💓🧡💖❤️💚💞🧡💖💞

——————————————

Jeg blir dratt og slept gjennom den slitte skolegangen.
Begge armene i hendene på to gutter. På vei til tre andre gutter.
Jeg har lyst til å skrike og rope på hjelp, skrike at jeg blir kidnappet IGJEN! Men jeg er ikke dum.
Jeg har lyst til å vri meg som en liten unge som ikke får viljen sin og legger seg på gulvet og sutrer.
Jeg har lyst til å løpe i armene på noen -bortsett fra disse gutta- og gråte øynene mine ut helt til kroppen min er tom for væske i skulderen til personen.

Ugh

...altså å bli slept er egentlig ikke noe særlig. Tærne mine føler ut som skal smelte av og føttene som de rett og slett bare skal falle av.
Det virker jo ikke som at Ethan og Oskar har noe problem med dette, de går jo sånn at man skulle tro de sleper noen hele tiden. De strever ikke engang.
Hvorfor går jeg egentlig ikke? Altså hvis de får tanken på å slippe meg, så faceplanter jeg rett i gulvet, OG det er jo mye lettere å komme seg løs når man har fotfestet i bakken.

«Vent litt'a», sier jeg til dem for at de skal stoppe sånn at jeg klarer å reise meg ordentlig opp.
Så generøse som de er stopper de.
Jeg får reist meg opp og gir beskjed om at jeg er klar til å passere videre.
Helt stumme begynner vi å gå igjen.

For hvert skritt som tas venter jeg på at noe skal skje sånn at jeg får løpt av gårde. Noe som kommer helt ut av det blå. Et mirakel.

Men som forventa, skjer det ingenting.
Inngangsdørene kommer selvfølgelig nærmere for hvert skritt.
Det virker som at de flytter seg mer enn det vi gjør, for plutselig står de rett foran oss.
Ethan og Oskar drar fort og hardt i dørene sånn at de blir slengt opp.
De dytter meg ut av dørene først, og slipper faktisk grepet om armene mine.

Som ren automatisk tanke tenker jeg at nå har de gått på en bommert igjen.
At de er dumme nok til å slippe meg med en gang vi er ute av skolebygget.
Og dette er en til sjanse å rømme fra dem, igjen.

Men...
Den tanken går nesten like fort bort som den kom. Med en gang jeg ble dyttet så «skånsomt» ut av dørene blir armene mine vrengt bak på ryggen og jeg blir snudd rundt.

«Hva faen!», roper jeg, men biter meg fort i leppa når jeg kommer på at jeg ikke må tiltrekke meg no oppmerksomhet.
Selvom fem gutter overgriper ei uskyldig jente burde vekke nok oppmerksomhet i det store hellet. Men tydeligvis er menneskene her mye mer opptatt med sine saker på denne morgningen enn å heve blikket litt og faktisk se at det er noe alvorlig som skjer.
Men samtidig som hvis det plutselig kommer noen som skal hjelpe, kan jo gutta skade dem og det vil ikke jeg.
Men på en annen side igjen, så kan jo de skaffe mer hjelp eller ringe politiet.
Men hvem vet hva som kommer til å skje hvis det kommer noen som skal hjelpe.

«Hyggelig å se deg igjen også», sier en stemme bak ryggen min.
Det er ikke Ethan eller Oskar... det er Marius.

«Næmmen, er det deg Marius?», sier jeg bare for å vise at jeg ikke er redd han.
«Jaggu er det det», sier han tilbake med en overraskende livlig stemme.
«Vær stille», sier Ethan til meg.
Jeg vet ikke hva som kommer til å skje hvis jeg plopper ut en smartass-comeback så jeg holder bare kjeft, selvom jeg virkelig hater å gjøre som de sier. Jeg vil ikke gi dem den tilfredsstillende følelsen om at de eier meg og bestemmer over meg. Men de ser veldig irriterte og sure ut fra før av så jeg tror jeg ikke skal trigge det no mer.

Ethan ser overraskende på meg -sikkert fordi jeg faktisk hørte på han uten å si no tilbake-.
Han flytter blikket sitt opp til Marius, som tydeligvis holder meg og armene mine i en strengt tatt ukomfortabel posisjon, og gir han et blikk som jeg skjenner igjen.
Det blikket, et lite og bestemt nikk med et bestemt ansiktsutrykk og et lite creepy og fornøyd smil som kommer frem i munnviken.
Det blikket skjer bare når gutta har planlagt no på forhånd, og det blikket er kommando anropet som skal sette hele i gang.

Som forventet skjer det noe.
Knærne mine svikter av at noen knekker dem (som som når folk kommer bak deg og tar knærne sine mot baksiden av knærne dine og bøyer sine knær slik at de treffer på baksiden av knærne dine slik at dine svikter), og jeg blir tvunget ned på kne av at noen -Marius- dytter meg ned med en gang knærne mine svikter og armene mine slippes.

«AU!», kommer det automatisk ut av meg.
«VÆR STILLE!», roper Ethan.
«Sorry da! Det kom bare litt fort på, slapp av», kommer det plutselig ut av meg før jeg fikk tenkt meg om.
Ethan kommer opp til meg og griper kjeven min. Han tvinger meg til å se på han.
«Dette er fuckings ingen lek», sier han centimeter fra ansiktet mitt.
«Nå skal vi ikke høre et ord fra deg, forstått?», fortsetter han med en bestemt og rolig stemme.
Tonen i stemmen hans får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg.
Jeg nikker sakte til svar, plutselig ble jeg litt mer redd.
Ethan slipper kjeven min og går lenger bak.

Altså å sitte på knær mens disse gutta står rundt meg var ikke det jeg trodde skulle skje i dag.
Det føles ut som at dette er en henrettelse. At de skal drepe meg nå.
Men disse gutta virker ikke som at de er i stand til å drepe noen, men hva vet vel jeg.
Men å drepe ei jente midt på klare dagen, rett utenfor en skole er vel litt å ta i?

Er de virkelig i stand til det?

——————————

Håper du likte del 20!!! Og beklager virkelig igjen for å ha oppdater sååååå mye sener enn planlagt og sagt!!!!
Tusen takk igjen for 3K lesere💞💖💞💞😊😭😭💖💞🤧😭

Tatt av guttaWhere stories live. Discover now