4

568 33 16
                                    


«Faen da!», sier jeg til meg selv, men jeg har en teip over munnen så det blir bare mumling.

Jeg prøver å gnikke teipen som er rundt håndledda mine opp og ned inntil hjørnet på stolen jeg sitter på. Jeg har sett det på film at det har funket, og jeg håper inderlig på at det funker nå å.

JA! Det funket! Henda mine er fri!
Jeg river av meg teip biten over munnen - OUCH!

Faen faen faen! Det er noen rett uttafor døra!
Helvete, de låser opp!

Jeg tar på teipen over munnen igjen i en fei, og holder armene bak stolryggen sånn at det ser ut som de fortsatt er bundet.

Døra går opp, og der er Oskar.

Hva faen skal jeg gjøre?!

Han kommer bort til meg.
Han har de fine øynene sine festet i mine.
Han stopper litt opp og bare ser på meg.
Vi stirrer på hverandre.

I sidesynet ser jeg at det er klar bane til døra.
Jeg venter på at han skal begynne å gå mot meg igjen.

Etter ett par sekunder fortsetter han med den lille turen sin bort til meg.
Han bøyer seg ned, OG DA hopper jeg opp og springer ut døra.

Det var ingen gutt rundt hjørnet denne gangen. Mens jeg springer som en gal river jeg av teipen på munnen - OUCH igjen.

Jeg ser meg til sidene hele tiden for å se hva som er inn alle disse tusen dørene. Herregud så stort hus! De må jo ha tatt et svært lagerhus og gjort den om til et bolighus.
Er det fordi jenter som de har kidnappa, som meg, ikke skal finne veien ut kanskje? De er psykopater.

Det er sykt mange dører som jeg løper forbi. Og av en eller annen grunn er alle oppe.

Inn til den ene ser det ut som det er et kjøkken, den andre en kosestue, treningsrom, en felles stue med mange gutter, et jævla svært soverom - OJOJ, spol tilbake, en stue med mange gutter?!?

Jeg fant nettop hvor alle de andre guttene var.
Så de meg?
Jeg stopper opp litt for å høre om de roper noe eller om det kommer noe skritt mot meg.

Jeg går noen skritt tilbake til stuedøra.
Det er helt stille. Jeg titter forsiktig inn for å se om de fortsatt er der.

Da jeg får øynene inni åpningen på døra har jeg alles øyekontakt. Så de er der fortsatt ja..

«DET VAR HENNE! Jeg så jo det!», roper Ethan.
Og med ett er alle fire guttene oppe på beina og jeg løper som bare det.

Beklager for kort del! Kommer mer senere!

Tatt av guttaWhere stories live. Discover now