Tatt av gutta

18

-EN UKE SENERE-

Øynene er lukket.
Hodet mitt ligger trygt og godt på de fire, store putene jeg har i senga.
Varmen fra den tjukke dyna gjør at kroppen er behagelig varm, og den er fylt med avslappelse.

Solstrålene fra sola som nettopp har stått opp, skinner gjennom sprekkene på rullegardinen min, og lyser opp rommet med en strålende glans.

*BIPBIP BIPBIP BIPBIP BIPBIP*

Åhh.
Jeg rynker bryna og lager en furteleppe helt til jeg kommer på at dette er min første dag tilbake på skolen.
Jeg slår med en gang opp øynene og kaster armen over på vekkerklokka for å slå den av.

Jeg kjenner at sommerfuglene finner fort veien til magen min. De føles som et svart hull som snart sluker hele meg.
Hendene mine kaldsvetter og har et lite tegn av skjelving.

Jeg drar av meg den varme dyna, og setter de varme føttene mine på det kalde tre-gulvet.
Jeg tar tak i klærne mine som henger på stolen min og tusler ut av rommet mitt og inn på badet.

-15 min ish etter-

Frokosten er rista brødskiver med smør, ost og skinke. Brødskivene er klappa sammen sånn at det blir en sandwich.
Til drikke har jeg et glass Biola med smaken blåbær.
Jeg ser på YouTube på nettbrettet mitt mens jeg spiser frokosten min.

Når den siste biten av sandwichen min er i munnen min, tar jeg et raskt blikk på klokka som viser 08.11.
Jeg svelger ned det siste av biolaen mi- HVA! 08.11?! Skolen begynner 08.30! Og jeg er ikke klar engang + det tar hvertfall 15 min å gå til skolen -mamma har dratt på jobb, så hun kan ikke kjøre meg-.

Fuuuuck.
Jeg nærmest kaster oppvasken på benken -et mirakel at det ikke knuste-, løper opp trappen opp til badet, grer håret og pusser tenna på rekordfart, løper ned igjen, løper opp igjen for jeg glemte parfyme, løper ned igjen for å pakke sekken, slenger på meg skoa og sekken, river med meg ei jakke, løper ut av døra, låser døra og løper bortover gangfeltet. Jeg løper inn en sti som er en snarvei -men skumlere- til skolen.

Nå tenker dere sikkert:
«Hvorfor stresse så mye? Du rekker ikke skolen uansett».
Jo nå skal dere høre.
Jeg stresser og forter meg nå fordi dette er den første gangen jeg skal tilbake på skolen siden jeg ble kidnappet av gutta.
Og hvis jeg kommer for sent, vil absolutt alles øyner være på meg når jeg forstyrrer timen for å ha kommet for sent.
Som om de ikke ville være det fra før av, men det er noe med å kjenne alles øyner på deg når du braser inn klasserommet midt i timen + at jeg ikke har vært her på en stund som de nok har fått med seg.

Også hvis dere lurer på hvorfor i allverden jeg får lov til å gå alene til skolen bare en uke etter jeg kom hjem fra å ha blitt kidnappet, er fordi politiet «tok kontakt» med Danny etter at han hadde ringt dem når han fant meg den kvelden.
Han hadde gitt all informasjon, som jeg fortalte han dagen etter, til politiet.
De hadde funnet guttene og arrestert dem, så nå sitter de bak lås og slå.

Men på en eller annen måte føler jeg meg ikke helt trygg.
Men jeg skal ikke være en av de som bare sitter hjemme etter å ha kommet hjem fra en slik situasjon -noe som jeg forstår at de gjør, for det er en helt jævlig opplevelse-.
Men jeg har og vil ha et liv. Jeg skal ikke la disse guttene ødelegge meg.

Jeg begynner å nærme meg skolen. Jeg kan se skikkelsen av den store røde veggen som er en del av den.

Men det er en annen skikkelse som tar oppmerksomheten min. Et menneske som løper lynfort gjennom skogen flere meter unna meg. Av det jeg kan se mener jeg at det er en gutt, for han har på seg en svart joggebukse og en army-grønn t-skjorte med en rød caps for å toppe det hele.

Helt automatisk renner det tanker om guttene gjennom hodet mitt og hjertet begynner å galoppere i brystet og pusten øker.

Hei, ro deg ned! Politiet har tatt dem! Hvis ikke, hadde ikke du fått lov til å være her alene nå!
Det er nok en gutt som også er for sent til skolen. Det går bra. Ikke noe grunn til å få panikk nå.

Det minner meg på at jeg har brukt ganske lang tid på denne veien. Jeg skikker ned på klokken på telefonen.
08.28. Flott. To minutter til timen starter. Jeg skikker opp igjen. Gutten er borte. Han er ikke å se noe sted.
Innbilte jeg meg at jeg så han? Det har skjedd en gang før -i skogen når jeg klarte å rømme fra guttene når jeg «så» den mannen-, så det vil forklare hvorfor jeg ikke kan se han nå.

Vel uansett har jeg veldig dårlig tid, så jeg legger på sprang mot det røde bygget bak trærne.

Jeg skikker på klokken igjen når jeg løper inn på skolegården. 08.34.
Timen starta for fire min siden.
Jeg sakker ned for å få igjen pusten. Jeg åpner ytterdørene og en lukt av stress, tårer og lengsel etter å komme seg bort treffer meg rett i trynet. Den lukten lukter akkurat som jeg føler om skolen. Men nå er jeg faktisk glad for å akkurat være her. Jeg er takknemlig for at jeg har fått dette tilbake.

Jeg vandrer ned den tomme, slitte skolekorridoren. Skoleplakater som er ødelagte, litt tagging og rammebilder med alle klassene som noen gang har gått på denne skolen dekorer den slitte, grå veggen.
Gangen er tom, men allikevel kan man lett forestille seg hvordan det er når den er full.
Jeg finner veien til skapet mitt. På det blå skapet er det hengt plastikk-blomster i en sirkel og i midten av sirkelen er det et bildet... av meg.
Jeg kjenner en varm følelse i brystet, og at følsomheten kommer til synet.
Jeg må klype meg selv i armen for å ikke gråte -jeg er et emosjonelt vrak om morran ok-, og puster rolig ut.

Jeg åpner skapet med nesten tårer i øynene.
Shit. Hva er det jeg har på mandager i 1. time? Ehhhm... jeg mener det er naturfag, ja jeg går for naturfag.
Jeg drar naturfagsboka ut av skapet, men mister den av at jeg skvetter for nederst i gangen, der står det den samme gutten som løp i skogen i sta. Men nå står han her i skolegangen og ser på meg.

Jeg ser inn i skapet mitt og ser tilbake på han.
Han står der fortsatt.
Huh.. vanligvis pleier de å forsvinne etter jeg ser tilbake på dem. Men han står der fortsatt, og nå begynner han å bevege seg mot meg.

Jeg plukker fort opp bøkene og legger dem i skapet, men med en gang jeg lukker skapdøra står det enda en gutt rett bak den.
Jeg skvetter sånn at jeg mister balansen, og detter rett ned på stumpen. Jeg ser forskrekka opp på gutten og får øyekontakt med han, men han er ikke hvem som helst.

Det er Ethan.

—————————————
Det var del 18 :DD

Den søte, lille stjerna og jeg blir glad i deg hvis du trykker på den :)

<33