2

660 32 0
                                    

Ivys POV
Jeg våkner av at jeg fryser. Jeg ser ned på meg selv... HVA I ALL VERDEN! Jeg ligger bare med en liten koseshorts og en singlet MIDT PÅ DET KALDE, HARDE GULVET.
Altså jeg vet at jeg er kidnappet, men de kan da være LITT generøse og hvertfall gi meg en madrass å ligge på! Hallo liksom!

Jeg reiser meg, men faller i forsøket. Jeg har ikke følelser i beina. En ganske rar følelse egentlig.

Jeg titter rundt. Det er et bord med to stoler her + et vindu.
Jeg får gåsehud og redselen kommer når jeg hører en gutte stemme si: «jeg tror hun er våken».
Jeg skyver meg med armene bort til vinduet. Det ser ut som jeg er i 1. etasje , så jeg kunne ha klart å hoppe ut, men vinduet vil ikke rykke seg.
Det ser ut som at vinduet er låst utenfra, på en eller annen måte så er låsen på vinduet ute, og ikke inne... what?!

Jeg kan høre skritt som kommer. Jeg slår meg på bena i et desperat forsøk på å få følelsen tilbake i dem. Til min lettelse funker faktisk det. Følelsen kommer sakte tilbake. Jeg løfter meg opp på bena, finner balansen og løper bort til bordet med stolene. Jeg løfter en stol og holder den.

Døra åpnes. Hjertet er i hundre. En skikkelse kommer inn. Jeg tar sats, og hopper med stolen i armene og kaster stolen på han. Han faller sammen ned på gulvet. Jeg hopper over han og løper ut av rommet.
*BRÅSTANS*
Utenfor rommet hører jeg flere skritt som kommer i min retning. De har tydeligvis hørt spetakkelet som kom fra rommet jeg lå på.
Jeg løper i motsatt retning fra der skrittene kommer fra. Aner ikke hvor jeg er på vei hen. Tanken er å finne ytterdøra så raskt som mulig. Men det er litt vanskelig for dette huset var jævlig svært. Jeg løper ned en lang korridor med mange dører.
*DINGDONG*
Jeg stopper opp. Var det ringeklokka? Jeg må bare ta sjansen på at det var det, og løper den retningen lyden kom fra.
«FINN HENNE!», hører jeg en sur stemme rope ett eller annet sted.
Jeg får panikk og løper det raskeste jeg klarer mot lyden av ringeklokka jeg mener den kom fra.
Siden det rommet jeg lå på var i 1. etasje, er ytterdøra i denne etasjen også.
Jeg runder noen hjørner, og der! Jeg ser en stor dør som ligner veldig på en inngangsdør. Jeg spurter mot den. Jeg får hånda mi på håndtaket og dytter det desperat den, men døra rykker seg ikke. Hallo, den er låst, jeg må låse den opp først! Jeg vrir låsen helt til jeg hører ett klikk. Jeg drar håndtaket ned igjen men får ikke åpnet døra før noen dytter meg inn i den sånn at jeg sperrer for at den skal gå opp (døra går innover).
Han tar armene sine over armene mine sånn at jeg ikke får beveget dem mens han holder meg fast.
Jeg kommer på at det ringte jo på døra så det må stå noen utafor, så jeg setter i et hysterisk hyl og roper hjelp.
Han som holder meg tar raskt hånda si over munnen min. Jeg prøver å fortsette å skrike, men det nytter ikke.
Han sleper meg bort fra døra, men jeg er ikke hjelpsom. Jeg sparker og gjør meg så tung som mulig.
«Helvete da! Oskar, kom og hjelp meg!», roper han. Oskar, som han tydeligvis heter, kommer bort og løfter opp bena mine, så nå ligger jeg bokstavelig talt i armene på to gutter. Mens de bærer meg bort fra døra kommer en tredje gutt og åpner døra.
Jeg får ikke med meg hvem det var som ringte på, for disse to gutta bærer meg til et rom.
De setter meg ned på en stol. Oskar henter frem GAFFATEIP?!?!? Hva faen!
Med en gang jeg ser teipen hopper jeg opp og prøver å løpe ut av døra. Men det funka ikke, for rett rundt døra sto enda en gutt! Og jeg løp så klart rett i han. Han vrir meg rundt, holder armene mine i ett godt grep, og fører meg inn på rommet igjen.
Jeg prøver å stå i mot, men fy søren han er sterk. Han dytter meg ned på stolen. Han og han andre som bar meg hit med Oskar holder meg fast sånn at jeg blir tvunget til å sitte på stolen.
Oskar kommer med gaffateipen. «Hvem i huleste er dere egentlig! Hvorfor er jeg her?! Slipp meg løs!», roper jeg. De svarer ikke. Tårene presser på, men ikke faen om jeg skal gråte foran de.
De to siste kommer inn i rommet. En av dem er han jeg kasta stolen på... han har en stor kul i panna, og ser ikke glad ut for å si det sånn.
Flott, så nå er hele gangen her i dette rommet, med lille meg. Jeg er maktesløs.
De to guttene som holder meg tar armene mine bak på ryggen min. Oskar teiper dem sammen. Da han er ferdig slipper de to guttene meg og går opp til de to som nettop kom inn. Oskar derimot steller seg rett foran meg med teipen i henda. Han river av en liten bit, og jeg finner ut av hvor den skal. Jeg vrir på hodet i alle vinkler sånn at han ikke skal klare det. Men så klart klarer ikke jeg å vri raskt nok på hodet så han klarer å sette den rett på munnen min.
Han steller seg opp med de fire andre. Alle stirrer på meg. Jeg stirrer stygt tilbake.

Tatt av guttaWhere stories live. Discover now