7

550 41 6
                                    

Hei! Jeg anbefaler å kanskje lese første kapittel hvis du ikke husker mye av det før du leser dette kapittelet:)
Kos dere med kapittel 7!

...

«Sååånn, da er vi ferd...», Marius rakk ikke si mer før jeg avbrøt han:
*løser meg brått fra grepet til Oskar og Ethan*
«Flott! Takk Gud! Endelig!», hopper jeg nesten av glede. Man skulle tro jeg hadde vunnet i Lotto.

«Ivyyyy», hører jeg bak meg mens jeg danser min lille gledesdans. Jeg snur meg til dem og merker at Tom og Eirik plutselig er her også.
De ser på meg med et rart blikk som sier meg at vi ikke er ferdige.

«Neei, du sa at vi var ferdige», sier jeg spesifikt mot Marius.
«Vent litt! Hvordan kan dere navnet mitt?! Jeg har aldri sagt navnet mitt til dere! Når dere fortalte meg navnene deres så hadde jeg jo en teip over munnen, så jeg kunne ikke ha sagt navnet mitt til dere da, og det var den eneste gangen «vi» har snakket ordentlig «sammen» bortsett fra nå, og jeg har hvertfall ikke fortalt dere navnet mitt nå!», roper jeg hysterisk.

Guttene forvekslet blikk mellom hverandre.
Jeg sto litt unna dem, ikke så langt unna, men langt nok til å smette bort fra dem hvis de plutselig skulle finne på å få tak i meg nå som jeg har hatt et lite anfall, og har kommet på at jeg egentlig er kidnappet.

«Du lot jo meg ikke snakke ferdig. Jeg skulle si at vi er ferdige med å rense såret...», sier Marius mens han reiser seg rolig og kontrollerbart opp fra stolen han sitter på.

«Meen», sier jeg og venter på resten mens jeg forsikrer meg om å holde et øye med alle sammen.

«Vi må bare sette på et plaster for å holde såret rent, og i tilfelle du skal starte å blø igjen», sier Oskar rolig.

Tydeligvis er alle rolige for å gjøre meg rolig.

«Mhm greit nok, det er bare et plaster, men hvordan kan dere navnet mitt?», sier jeg like rolig og en liten smule redd.

«Ikke si at dere kan alt om meg, at dere har stalka meg», sier jeg.

De ser på hverandre. Det ser ut som om de ikke vet hva de skal si.
Sikkert redde for at de skal si noe feil som gjør at vi får en liten løpe-scene igjen.

«Hva vil dere med meg? Hvorfor er jeg her?», sier jeg når det har gått noen minutter uten at de har sagt noe.

«Hør, vi kan snakke om dette når du har roet deg ned», kommer det endelig fra en av dem. Det kom faktisk fra Tom, og han er den jeg har hørt snakke minst.

«Roet meg ned? Hvordan kan dere mene at jeg skal roe meg ned når jeg har forstått at dere vet alt om meg for dere har stalka meg!», roper jeg og tar enda flere skritt bakover.

De har faktisk stalka meg.
Shit! Herregud! Når jeg tenker tilbake har de faktisk alltid vært der hvor jeg har vært! Hver gang jeg har gått ut av den døra mi har jeg sett dem.
Men jeg gadd aldri å tenke så mye på det, men ei litta bjelle burde ha ringt i hodet mitt.

Hah! Det var derfor jeg så dem så stressa den dagen jeg ble kidnappet av dem.
De hadde tydeligvis holdt et øye med meg og skulle til å ta meg før vi dro til butikken... kanskje, jeg vet ikke, men det forklarer hvorfor de var så oppgitte da de kom frem til butikken. Jeg syntes jo det så ut som de lette etter noen, og det må jo ha vært MEG!

All denne tenkinga får meg til å bli kvalm.

Jeg ser raskt bort på guttene. Mens jeg har tenkt så innmari har jeg ikke fått med meg at de faktisk beveger seg mot meg.
Men de gjør det sakte.

Jeg begynner å fa panikk, klaustrofobi. Det føles ut som veggene kommer stadig nærmere og nærmere.
Jeg må ha luft! Jeg må komme meg ut.
Alle tanker surrer rundt i hodet mitt som om det er en vill flokk med ravn som har fått øye på noen mus.

«Vær så snill, hold dere unna meg. Jeg vil bare hjem. Plis la meg gå», sier jeg med en klump i magen mens jeg fortsatt holder et øye med dem.

«Vi kan ikke gjøre det, og det vet du», sier plutselig Eirik som er den som er lengst unna meg.

Jeg beveger meg bakover.
Nå snurret absolutt alt! Jeg må ha luft nå!
Jeg ser meg rundt på jakt etter den nærmeste utgangen av denne stuen.
Men så klart står jeg på den motsatte siden av der utgangen er. Og de andre guttene blokkerer veien dit.

Jeg fortsetter bakover. Og guttene fortsetter fremover, altså mot meg.

Jeg får med meg at Ethan tar en liten flaske opp av lomma. Og Oskar kaster ett eller annet til han. Jeg klarer ikke å se hva det er han kaster for oppmerksomheten min blir tatt til noe annet.
Jeg kommer meg ikke lenger bakover.
Veggen er i veien. Jeg er fanget.

Jeg ser raskt opp på guttene. De er farlig nærme nå.

Jeg ser rundt i et desperat forsøk på å prøve å se om det er noe jeg kan denge dem med for å holde dem unna.

Jeg ser en lang krystall vase stå på en hylle litt unna meg.

Marius merker at jeg prøver å rekke etter noe for plutselig kommer han løpende opp til meg og dytter meg inn til veggen.

Han presser meg mot den.
«Ethan, kom igjen!», roper han mens han har meg i et jerngrep.

«Slipp meg løs!!», skriker jeg og tårene presser på.

Ethan kommer løpende opp til oss og steller seg ved siden av Marius.

Jeg kjemper og kjemper for å prøve å komme meg løs, men det hjelper så klart ikke. Han er altfor sterk.

Ethan tar en hånd på skinnet mitt og sier: «shhh, beklager, men vi må gjøre dette», og tar opp en klut og legger den over munnen og nesa mi.

Jeg vet nøyaktig hva han prøver seg på. Han skal prøve å dope meg ned sånn at jeg roer meg eller sovner.

Så jeg vrir mye på hodet mitt sånn at han ikke skal klare å holde kluten lenge på et sted.

«Ivy stopp!», roper Ethan.
Han tar et godt tak under haka mi og holder den godt fast rettet rett frem.
Han tar kluten foran munnen og nesa mi igjen.

Jeg får ikke gjort noe for å komme meg løs. Ethan holder hodet mitt stille i et jerngrep og Marius holder resten av kroppen i et jerngrep.

Jeg prøver å holde pusten, men det går ikke.
Til slutt puster jeg inn hva det nå enn er som er på den kluten.

Jeg tar en rask skikk på de to guttene som holder meg fast. Begge ser engstelig på meg. Jeg får med meg at Tom, Oskar og Eirik står bak Ethan og Marius.

Følelsene i beina begynner å svikte og øyelokkene begynner å bli tunge.
Men jeg skal ikke gi meg uten kamp. Jeg prøver så godt jeg kan med å holde øyelokkene oppe.

Men til slutt glir dem sakte ned, og følelsen og styrken i beina og armene går sakte bort.

Den fine stjerna er det bare å trykke på:)

Tatt av guttaWhere stories live. Discover now