23

439 41 8
                                    


Ganske lenge sida sist...
Hm ganske mange av dere som leser, men veldig få av dere som voter...
Her er del 23

———————————-

Nydelig sted, virkelig nydelig.
Helt toppers. Helt nytt da så klart.
Ikke det gamle GIGANTISKE huset.
Neinei, kan så klart ikke bruke det gamle huset, det jeg faktisk klarte å rømme fra. Nei, vi bruker ikke ting to ganger her.
Vi er jo ikke så gærne. Nei, må så klart ha et helt annet hus, på et helt annet sted, med så klart bare skog rundt.
Ja, såpass må det være.

Et helt nytt hus, på et helt nytt sted. Hm.
Men det er virkelig nydelig. Minner meg om en vingård faktisk, som er i Italia. Du vet, sånt stort sommerhus som er bygd av murstein, og som har en svær hage med basseng? (Bilde)
Vel, dette huset har ikke basseng da dessverre ;(.
Men det er et nydelig hus.
Flott utsikt, stor plass -ikke så stor som det gamle obviously, det huset var helt crazy- og fine rom.
Rom med en stor seng midt i rommet, med egne bad og store klesskap.

Også med et litt spesielt rom da. Som ikke er så vanlig i de sommerhusene...
Et rom med litt spesielle ting i kan man si.
Og ja! Jeg er i dette rommet. Har vært her ganske lenge faktisk. Men ikke bundet, ikke teipet fast. Og det nemlig er også litt spesielt.
Mørkt rom, med flere «dingser». «Dingser»(...) man bare ser på filmer, kan man si.

En sterk, guffen lukt sitter fast i rommet og gjør nesa mi sårbar. En ensom lyspære henger ned fra taket og gir rommet akkurat nok lys til at man kan se om man går inn i veggen eller ikke.
Veggene er sement og hjelper ikke den ensomme lyspæra med å holde rommet lyst. Gulvet er kaldt treverk som knirker når jeg går rundt på det.
Døra er av stål og med at jeg ikke hører en lyd fra utsiden, regner jeg med at den gjør rommet lydtett.

Jeg har hvertfall vært her i to timer, kanskje tre, men så har ikke jeg noe klokke jeg kan se på... jeg vet ikke om det er kveld, eller natt, eller neste dag...
I dag tidlig trodde jeg jeg skulle klare å legge dette bak meg og begynne på nytt igjen. Men så jaggu var Ethan og Oskar + de andre plutselig på skolen min, og tok meg, igjen! De skulle jo være i varetekt, deretter bli fraktet til fengsel!
Danny sa at han fixa alt. Han sa han snakket med politiet og ga dem all informasjon som jeg ga ham, og de fant dem og arresterte dem!
Men så jaggu var dem der da, og tok meg. Uten noen forvarsel fra politiet eller mamma.

Klærne som jeg tok på meg på morningen er så slitte at de har blitt slappe. De sitter ikke på kroppen, de bare henger på den. Den svarte jeansen min er møkkete av sand, grus og støv. Den røde Nike-hettegenseren min er vidd ut med møkkete flekker, og jeg har bare èn sokk på føttene. Den ene skoen mista jeg når jeg prøvde å løpe fra gutta tidligere i dag, noe som obviously ikke funket. Den andre kastet jeg på Eirik for jeg er pissed, og den ene sokken aner jeg ikke hvor har blitt av.
Når jeg kjenner på håret mitt, kjenner jeg at det har kommet sand i det, og plasteret som jeg har i pannen over det såret jeg fikk av gutta første gang de tok meg, henger ned over det venstre øyet mitt. Det er bare et skrubbsår plaster så jeg bare river det av, for det irriterer meg at det dingler foran øyet mitt.

Jeg har tatt en svart duk som jeg fant på ei hylle og har lagt det ned på det kalde gulvet og satt meg på det. Jeg tenker på hvordan i all verden de klarte å fakke meg igjen.
Jeg kjenner godt at jeg ikke har spist siden frokost. Tanken på å reise seg å prøve å hamre på døra og rope etter hjelp en gang til gjør vondt. Alt er ork. Jeg kjenner også at jeg ikke har sovet på flere timer. Og plutselig ble øyelokkene tunge. Men det føles godt å bare la de skli ned for en gangs skyld. Jeg er tappet for krefter atm. Forhåpentligvis er dette bare en vond drøm som jeg vil våkne fra når jeg våkner. Så jeg lar meg bare bli tatt lenger og lenger inn i drømmeland.

Drømmeland forsvinner, og øynene går automatisk opp etter et høyt dunk dukker opp.
Men det er helt tyst etter.

Rommet fylles av stillhet igjen.
Hva i all verden var det?

Det samme dunket kommer på nytt.
Men denne gangen etterfulgt av:
«Helvete da!».

Det samme dunket kommer på nytt, men denne gangen etterfulgt av et høyt smell, etterfulgt av en høy skyve-lyd.

Og med det skyver døra seg opp.

Og fem gutter kommer inn.

Jeg er orker en gang ikke å lette på en muskel når jeg ser Eirik og Marius komme mot meg.
De sleper meg opp fra bakken og får meg til å stå på bena. Uten en hel dag med mat, blir jeg fort svimmel da jeg får fotfeste. Jeg mister balansen et par ganger, men heldigvis har jeg to flotte gutter som holder meg og sørger for at jeg ikke faller.
Merk sarkasmen.

De drar meg bort til en stol og slenger meg oppi den.
De begynner å lenke fast armene mine og beina mine til stolen. Midt under dette klarer jeg å komme til meg selv igjen og skjønner hva som skjer.
«Hva faen gjør dere?», sier jeg med en sårbar og tørr stemme, ikke helt sånn jeg ville at den skulle være.
De svarer ikke.
Jeg begynner å gjøre motstand, og dytter og sparker dem bort mens jeg løsner meg selv med den armen som ikke allerede har blitt festet.
Helt plutselig blir overkroppen min dratt tilbake i stolen og holdt der. To armer holder meg igjen på skuldrene, og jeg får virkelig ikke beveget meg.
Jeg prøver å dytte bort armene med den ledige hånden, men Ethan kommer å holder den fast og fester den.

Er det nå den straffen de har prata om leeenge kommer?

Den som liksom skal være så fæl?

Fordi jeg brøt et løfte?

Tatt av guttaUnde poveștirile trăiesc. Descoperă acum