Gutten i mitt liv

Smilene våre forsvant

Jeg løp alt jeg hadde nedover bakken. Jeg hørte noen løpe bak meg. Jeg hørte en bil komme kjørene i full fart. Felix bråbremset å jeg slengte opp døren og satt meg inn med en gang. Jeg lukket døren, hardt. Han kjørte så fort. Han sa ingenting. Jeg så ikke på han. Noe jeg la merke til at det var ganske kaldt i bilen. Jeg så mot Felix å gispet. Herregud.
Han hadde på seg hette. Men sjåfør ruten var knust. Å glassbitene var inni bilen.

«Kjør til siden.» sa jeg bestemt og forskrekket. Han sukket men gjorde som jeg sa. Jeg så ut av vinduet på min side og ventet på at noen av oss skulle si noe. Plutselig glipper det ut av meg.

«Hva har skjedd under den hetten»
Jeg ser bort på han. Han snur seg sakte men sikkert mot meg. Jeg tar på lyset i taket og drar han mot lyset. «Au» sa han å trakk seg litt. «Unnskyld, men ta av deg hetten» han sukket enda en gang og tok av seg hetten. Før jeg fikk se noe skrudde han av lyset og begynte å kjøre igjen. "Felix, stopp bilen." han svarte ikke, men fortsatte å kjøre. "Felix" sa jeg strengt. "Glem det" sa han surt og bestemt. Jeg gadd ikke å prøve mer. Det var stille resten av turen.

*

"Kan jeg sove hos deg?" hørte jeg han si idet jeg gikk ut av bilen. Jeg nølte, men nikket. Han nikket tilbake og parkerte hjemme hos han selv. Jeg glemte å låse da jeg dro, men jeg hadde jo bare vært vekke i 20 minutter. Jeg tok av meg den våte jakken og skoene. Jeg gikk opp på badet for å hente et håndkle til det våte håret mitt. Felix skulle bare skifte å ta med seg noen ting. Så jeg gikk inn på rommet og skiftet til en grå joggebukse og en gul hettegenser. Jeg gikk ned i gangen der mobilen lå. Det hadde tikket inn en melding for 2 minutter siden.

Felix: Kommer om 5.

Jeg begynte å jogge opp trappene og gikk inn på gjeste rommet. I skapet har vi laken og dynetrekk. Jeg hev det på sengen og lukket skapet. Da jeg holdt på å ta på dynetrekket hører jeg noe utenfor rommet, altså i gangen. Jeg kunne ikke se, siden jeg bruker en veldig rar metode på å ta på dynetrekk. Altså jeg går inn i dynetrekket og drar dynen med meg. Jeg føler jeg ikke får puste idet skrittene stopper i døråpningen. Jeg svelger tungt.

Noen gisper. "Herregud der kvapp jeg!!"hørte jeg en lattermild stemme si. Jeg puster latter ut og faller ned i sengen jeg nettopp sto i. "Gud Felix, du skremte livsskitten ut av meg!!" sier jeg mens jeg har latterkrampe. "Du ligner på et spøkelse jo!" begge ler seg ihjel. Jeg tar av meg lakenet og ser på han. Smilene våre forsvant.

Han hadde kutt i hele ansiktet jo.