Hver dag

Våken?

Jeg gnir meg i øynene og ser forvirret rundt. Et hvitt rom. Med en hvit seng. Hvit dyne og pute. Jeg har på meg en hvit nattkjole. Jeg kjenner en panikk skylle over meg. En panikk så stor at jeg kjenner jeg begynner å hive med pusten. Jeg ber meg selv om å slappe av. Jeg setter meg raskt opp og kjenner en sterk kvalme komme. Før jeg rekker å gjøre noe annet kommer en dame med hvite klær inn og ber meg legge meg ned igjen. Med en utålmodig, men snill, bevegelse hjelper hun meg ned på den store puta igjen. Et sykehus. Jeg er på et sykehus. Hodet mitt verker, og det er først nå det går opp for meg at jeg har masse slanger festet til meg.  Hvordan kom jeg hit?

Jeg sovner igjen og våkner. Etter å ha fortsatt med å sovne og våkne en stund klarer jeg endelig å begynne å fokusere. Hodet mitt verker som besatt men jeg gjør alt jeg kan for å ignorere det. Hva heter jeg? Julia. Hvor gammel er jeg? 15år. Hvor bor jeg? Herregud jeg vet jo alt dette. Jeg sjekker at jeg kan navnene på vennene mine og hva læreren min heter. Men da jeg kommer til hvilken dag det er. Hvilken uke. Hvilken årstid. Helt blankt. jeg klarer ikke komme på hvilken dag det er. Jeg prøver å finne den siste dagen jeg husker uten noe nytte. Jeg prøver å huske det siste minnet jeg har. Plutselig slår det hele meg. Badet i Det hvite rommet. Boka mi. Glasskåret. Kuttingen. Smerten og blodet som rant. Hvordan lettelsen skyllet over meg. Men hvordan havnet jeg her?

En sykepleier kommer inn og ser unnskyldende på meg. Som om hun syntes synd på meg. "Hvordan kom jeg meg hit?" Jeg ser på henne med et bedende blikk. Hun tenker seg om, så sukker hun. "Joackim tok deg med hit. Navnet hans føles som en kniv gjennom magen. Jeg kjenner jeg blir enda mer svimmel og legger meg ned igjen. Joackim. "Hvo...hvord...nå...m...men...n..n...n..." Jeg prøver å stotre fram noe som ligner på et spørsmål, men jeg klarer ikke. Jeg begynner å tenke. Herregud. Jeg lever! Og Joackim sendte meg til sykehuset. Jeg er fri! Fy faen jeg er fri!!! Dette er endelig over. Endelig.  "Vet du... ehm...om noen har en bok jeg hadde under genseren min?" Sykepleieren fortsetter med å sjekke maskiner og dra fra gardinene mens jeg sitter og følger med på henne. "Den ligger i skrivebordsskuffen." Hun sier at det snart kommer noen med mat til meg og at hun vet jeg har det vondt, men at jeg må prøve å slappe av litt. Så forteller hun meg at foreldrene og vennene mine kan komme å besøke meg om noen dager. 

Hver gang jeg åpner øynene kjenner jeg en bølge av panikk. Det hvite rommet. Den hvite dyna. Alt minner meg om Han. Jeg har fått angstanfall flere ganger enn jeg kan huske. Hele tiden redd for at han skal komme tilbake. Hele tiden smerter. Jeg har ikke sett mine egne armer. De er bandasjert og det er slanger som sitter fast over alt. Jeg kjenner en panikk komme hver gang jeg skjønner at jeg ikke kan bevege meg. Jeg kan ikke gå noe sted. Jeg kan ikke komme meg ut av dette jævla rommet. Jeg er så lei. Sliten. Jeg trenger å bestemme selv når jeg skal spise, eller hva, eller hvor jeg skal være. Jeg kjenner at det ikke er over. Jeg er ikke ferdig. Han er her fortsatt. Han har gjort at jeg har drevet meg selv til dette. Og nå sitter jeg fast i dette rommet. Uten sjans til å gå ut av senga engang. Her om dagen kom noen med sjokolade pudding. Jeg spydde bare av synet. Han ga meg sjokoladepudding hele tiden. Etter middagen fikk jeg enten sjokoladekake eller sjokoladepudding, noen ganger fikk jeg gulrotkake og blåbærmuffins også. Disse dessertene hjalp der inne, men her og nå kan jeg ikke se dem engang. Jeg tørr ikke se den boka jeg skrev engang. Nå har jeg vært her i tre dager. Eller tre dager i bevissthet. Jeg lå i koma i to uker. To hele uker der mamma og pappa var innom hver dag. Hver dag satt de hos meg og ventet- uten å vite om jeg noen gang våknet. Men boka mi hadde ingen fått lese. Den hadde bare ligget i skuffen. 

Mamma og pappa gråt og klemte meg i ett sett. Uansett hvor ubehagelig jeg syntes det var med intimitet nå, ga jeg egentlig bare faen i alle de tankene. Jeg gråt mye. Veldig mye. Jeg kjente for første gang, siden da jeg nettopp hadde våknet, at alt faktisk kunne bli bra. Alt. Kan. Bli. Bra