Hver dag

#9

Han kom inn med kake på morgenen. Smilte og sa nå hadde jeg vært der i en uke. Men han forlot ikke rommet. Han kom inn, lukket døra bak seg og satte kaka på pulten. Så satte han seg på senga ved siden av meg. Da jeg snudde meg for å se på han lente han seg mot meg, grep om meg og holdt meg fast. Jeg satt der stiv av skrekk idet han kysset meg. Hardt, vondt og følelsesløst. Jeg kjente tårene presse på. Det var som om han var en maskin. Det var som om han ikke levde. Som om han hadde programmert alle følelsene ett menneske har, men kunne ikke føle dem. En enslig tåre rant nedover kinnet mitt. Han så forvirret ut og trakk seg tilbake. Han spurte hva som var galt. Jeg kunne ikke snakke. Jeg satt helt fastfrosset. Det var første gang jeg så han sur, og jeg hadde ikke lyst til å oppleve det igjen. Han begynte å skrike til meg. Ropte at jeg var nødt til å si hva det var. Han skrek at jeg ikke behandlet han rettferdig. At jeg var heldig som ble valgt ut av han. Han sa at jeg kunne møtt en mye verre fyr som kunne valgt at vi skulle være sammen. Hadde jeg visst hvor sint han ble ville jeg aldri sagt det igjen. Men der og da snakket jeg med overraskende stødig stemme. Jeg sa at han ikke kunne bestemme at vi skulle være sammen. Jeg sa at han var den værste personen jeg kunne møtt. Jeg rakk ikke begynne på min neste setning om hvor forferdelig han var. Neven hans fløy mot meg. Han slo meg. Ikke bare et lite klask. Med knyttet neve ga han meg enda et slag. Så hardt at det føltes som om jeg ikke kunne puste. Synet mitt begynte å flimre før det ble svart. Jeg åpnet øynene mine på glimt bar for å se han sparke meg i magen. Han spyttet på meg og gikk. Der lå jeg. Han fikk meg til å føle meg enda mer alene enn jeg allerede gjorde. Han fikk meg til å hate han, meg selv og denne urettferdige verdenen. Etter det hoppet hjertet mitt over ett slag hver gang han kom inn. Jeg måtte alltid passe på hvilket humør han var i. 

Jeg klarte bare så vidt å krabbe opp i senga mi på egenhånd. Det var blod over alt. Jeg blødde fra tinningen, nesa, munnen og enda et kutt på kinnet. Knærne mine var blå etter at jeg falt i bakken og magen min verket. Jeg turte og orket ikke å sjekke hvordan magen min så ut. Jeg bare lå der og stirret ut i lufta. Det var først da jeg merket akkurat hvor mye jeg savnet mammaen min. Min kjære fine, snille mamma. Tårene trillet. De sluttet ikke å trille nedover kinnene mine før dagen etter. Jeg hadde grått hele natta, også de delene jeg sov. Da jeg dro meg inn på badet og så meg i speilet kunne jeg såvidt kjenne igjen meg selv. Jeg hadde kutt og blod over alt. Jeg var hoven flere steder og blåmerkene mine var svære. Jeg falt ned på bakken på badet og der lå jeg resten av dagen. Jeg våget ikke å tenke på hva som kunne skje hvis jeg prøvde å rømme. Men jeg måtte jo det. Jeg måtte prøve å rømme. Om jeg så døde mens jeg prøvde. Han kom inn den dagen. Han ga meg mat og sa at han elsket meg. akkurat som de tidligere dagene. Ikke. En. Eneste. Følelse. Ikke da han kom inn og så hvordan jeg så ut. Ikke da tårene rant nedover ansiktet mitt. Ikke da jeg hvisket "jeg hater deg". Jeg tror ikke han hørte det, for etter det som skjedde dagen før turte jeg ikke snakke høyt. Inni meg skrek jeg ut så hele verden kunne høre det. JEG HATER DEG!