Hver dag

#4 (og 5?)

Det neste jeg husker var i biter og jeg husker ikke om det var en eller to dager. Jeg våknet og sovnet om hverandre. Og brøt mammas regel nummer fire: du MÅ være hjemme før 23.00. Og jeg visste såpass at klokka var mye mer.

Bakhodet hans. Hendene hans mot rattet og sangen han nynnet på. Han var da ikke gammel nok til å kjøre? Den var så kjent, men jeg kunne bare ikke huske hvor jeg hadde hørt den før. Så ble det mørkt. Kvalm. Veldig, veldig, veldig kvalm. Sulten. Vann. Må. Ha. Vann. En gul vannflaske. Den grønne genseren han hadde på seg. Sjokolade. Snickers. Mørkt. Trøtt. Forvirret. Det var lyst ute. Var vi fremme snart? Hvorfor dro vi? Bilen hadde stoppet. Han sto ved bildøra mi. Klær i hendene sine. Mine klær. Men hva hadde jeg på meg da? Nye klær. Perfekt størrelse. Hvor fikk jeg de fra? Tskjorte med bokstaver på. Hodet mitt verket. Jeg klarte ikke å lese hva det sto da. Men jeg vet det nå. Ett eneste ord som gjør meg kvalm og svimmel. Love. Kjærlighet. Om det finnes noe av det i han s.... Nei det kan det ikke. Han eier ikke et snev av kjærlighet. Ikke. I. Det. Hele. Tatt. Mer snickers. Jeg kommer aldri til å kunne spise sjokolade igjen heller. Han ødela alt for meg. Hvis jeg kommer meg vekk herifra kommer jeg aldri til å kunne spise sjokolade, drikke kaffe, se fargen rosa eller høre ordet kjærlighet. Og dette er bare begynnelsen. Mer vann fra den gule vannflaska. Trøtt igjen. Igjen var alt mørkt. 

Han ristet meg forsiktig og hvisket at jeg måtte våkne. Jeg prøvde å gni søvnen ut av øynene mine, men til null hjelp. Jeg satte meg opp, men måtte legge meg ned med en gang for ikke å besvime. Det var som om jeg hadde den største hangoveren noen noensinne hadde hatt. Hodet mitt dundret så høyt at jeg ikke kunne høre hva han sa. Jeg fortalte han at jeg hadde veldig vondt i hodet. Han kom med det dumme vannet igjen. Som om vann skulle fikse alt. Men denne gangen var det ikke fra den gule flaska. Jeg husker den. Men ikke så mye annet. Hvilken dag var det? Hvor lenge hadde vi kjørt? Hvor mye var klokka? Jeg orket ikke tenke noe mer på det og bestemte meg for å hvile litt før jeg begynte å finne ut av alt. 

Jeg fikk ikke vite hvor vi var, hva vi skulle eller hvor mye klokka var. Han bare børstet håret mitt, ga meg to tabletter som jeg trodde var mot hodepine. Dum som jeg var tok jeg dem og svelget dem med en gang. Han virket fornøyd. De var ikke mot hodepine. Jeg kunne ikke lenger tenke. Hodet mitt funket ikke. Han tok meg i hånda, ga meg en koffert og tok ut en til fra bagasjerommet. Vi gikk ombord på noe jeg nå tror var et tog. sliten som jeg var sovnet jeg på toget. Jeg ante ikke hvor vi skulle. Der og da brydde jeg meg ikke heller.