Hver dag

#13 Den siste siden

Det lille glimtet av smerte i fjeset hans var nok ingenting. Jeg ventet et par dager. Ingenting forandret seg. Det var da jeg kom opp med ideen om skrive dette. Jeg rev ut hver blanke side i hver bok fra den hvite bokhylla. Jeg hadde ikke lest mye i bøkene til nå, det var mest skolebøker, men da jeg tittet gjennom dem fant jeg ut hva jeg skulle gjøre. Jeg fikk endelig et mål. Noe jeg var nødt til å gjøre ferdig før jeg kunne gi opp. Så jeg begynte å skrive. Jeg skrev smått og fylte hver side. Dette er den trettende og jeg har bare en til igjen. Og dere lurer sikkert på hvorfor dagen jeg fant bøkene er med på lista over dager og ting jeg skulle ønske jeg eller andre aldri opplevde. Grunnen er at han drev meg til dette. Han drev meg til å måtte skrive denne avskjeden. For det er det det er. Avskjed. Etter dette er det ikke noe mer. Jeg har elsket livet, jeg har trodd at jeg kom til å gjøre noe viktig, bli noe viktig. Viser seg at livet mitt skulle slutte her. Låst inne på et kritt hvitt rom. Han gjorde dette mot meg Du lurer vel på hvordan han aldri kan ha funnet papirene. Vel, papirene mine er gjemt på det beste stedet du kan tenke deg. Bak speilet. 

Du vet, tingen med speil er at folk bare ser seg selv. Og egoistiske som vi er, er det alt vi tenker på når vi ser inn i et speil. Vi tenker ikke på at det er det prima gjemmestedet. Under senga, bakerst i klesskapet, inni en bok. Slike steder leter du på. Men når du ser et speil står du bare der og gransker deg selv. Viser seg at han gjør det også. For han så bare seg selv i det speilet. Når jeg ser i speilet ser jeg en bunke gulnede papirer bundet sammen med en strikk. Disse papirene forteller en tragisk historie om en jente. En helt normal jente som ble ødelagt. Gradvis ble hun ødelagt. Jeg var redd jeg ikke rakk å bli ferdig med dagboka. Viser seg at jeg ble det. Og du har antageligvis mange spørsmål. Men jeg ønsket å skrive denne dagboka så dere kan se en bitteliten del av hvordan det er å ikke skjønne en dritt. Den gule vannflaska var det dop i. Det fant jeg ut senere. Han fanget meg i et hus stemoren hadde eid, langt ute forbi mange jorder. Han eier alle jordene og gårdene lenger borte. Vi er fortsatt i Norge. Jeg så avisa ved døra når jeg løp. Jeg vet ikke hvor, men vi er i Norge. Ingen andre på mils avstand. Vi var på et fly, så det er langt unna hjemme. Han holdt meg her i tre uker og en dag. Men i dag blir jeg sluppet fri. Jeg får ikke velge på hvilken måte, men jeg får velge at jeg slippes fri. Mitt. Valg. Jeg er tom nå. Han har tatt alt inni meg. Resten er i denne boka.

Jeg har knust speilet. Det er rett etter lunsj, så han kommer ikke til å komme inn på en stund. En spiss bit fra speilet. Jeg holder den i hånda. Akkurat nå mens jeg skriver dette. Jeg skal gjemme dagboka innenfor genseren min. Om han gir meg til begravelsesbyrået vil de finne den. Kanskje han finner den. Kanskje den aldri blir funnet. På dette tidspunktet bryr jeg meg ikke. 

Men jeg vil tenke på de som betyr noe for meg en siste gang. Jeg håper dere får et bra liv. 

Mamma, Pappa,

Jeg kunne aldri levd uten dere. Det er litt av grunnen til at jeg gjør dette. Jeg klarer ikke mer uten dere. Men allikevel er mitt siste ønske at dere skal leve et godt liv videre uten meg. Jeg beklager men jeg klarer ikke mer. Jeg kjempet, jeg lover at jeg gjorde. 

Til alle vennene jeg har hatt og har

Dere har vært hos meg uansett hva, dere har stått ved min side og jeg håper dere forstår. Jeg skulle ønske jeg kunne føle styrken deres helt hit. Takk for alle minnene, takk for all latteren. Dere hjalp meg. Dere fikk meg til å kjempe enda litt hardere. 

Så, dette er vel alt. Kanskje du ikke skjønner hvordan jeg orket så lenge. Kanskje du syns jeg er overdramatisk. Vel, det er bare en viss mengde man kan kjempe. Og jeg har kjempet min. Jeg håper han skjønner hva han har gjort mot meg.