Hver dag

For hver dag du ødela meg

Til Joackim. Jeg klarer ikke se deg. Jeg håper du skjønner at jeg ikke klarer å se deg noen gang igjen. Selv om du reddet meg, så var det du som ødela meg i første omgang.
Boka, som du og alle andre i retten sikkert allerede har lest et par ganger, er slutten. Og i den boka var jeg helt ærlig. For du ødela meg virkelig. Men du ble som du ble på grunn av "Stemor" ødela deg. Hun fucka opp hodet ditt helt fra du var liten. Så jeg begynte å tenke at det kanskje ikke var din feil. Nei. Det ER din feil. Man kan ikke unnskylde det. Men selv hvor vondt du gjorde meg, håper jeg virkelig at du fikser ditt eget liv. For jeg ønsker at du ikke skal være syk. For andre skyld. For alle andre jenters skyld ønsker jeg at syke folk som deg forstår hvordan de påvirker andre. Jeg håper ingen blir behandlet som meg noen gang. Ingen fortjener å oppleve alt jeg har vært gjennom. For min egen del vil jeg at du skal straffes. Jeg vil vite at jeg er trygg. I hvert fall en god stund fremover. Jeg kunne ikke vært i rettssaken i dag. Jeg hadde aldri klart det. Det ville knekt meg.

Og som jeg sa om å kjempe: det er bare et visst antall ganger man kan bryte sammen også. Disse sårene vil ta lang tid å gro, og disse arrene vil være hos meg for alltid. Jeg vurderte lenge om jeg skulle levere denne boka eller ikke. Jeg ville først ikke. 

Jeg sa til meg selv at du hadde forandret deg, at det ikke var nødvendig at alle visste hva som skjedde inne i Det hvite rommet. Jeg tenkte du hadde skjønt hvor galt du hadde tatt, og at det ville hjelpe meg å bare brenne denne boka. Men jeg klarte ikke. Jeg forsto at jeg aldri ville fått fred. Aldri ville jeg følt meg trygg. Denne boka forteller om alt sammen. Alle mine innerste tanker. Jeg tenkte det var greit å skrive ned, for jeg ville jo vært død om noen fant ut av disse tingene. Men uansett hvor flaut det er for meg så er det verre for deg. Etter å ha lest denne boka hater nok alle deg. Slik jeg hatet deg. Hater deg. Slik jeg HATER DEG. Lappen jeg fikk som fortalte meg hvorfor du tok meg med til sykehuset var forvirrende. Jeg tenkte at det var greit. I et lite sekund tenkte jeg at alt dette var greit. Men det er jo ikke det. Det hjelper ikke å gjøre en av tusen ting riktig. For alle de tusen tingene du gjorde feil, de ødela meg. Så jeg håper du får straff. Jeg håper du får straff for hver dag du ødela meg.