Hver dag

#3

Jeg skulle aldri latt han lure meg med. Jeg kjente han så vidt. Vi hadde vært sammen fire ganger. Hvis du regner med gangen jeg kjeftet på han på biblioteket. Men det hele virket som en uskyldig date. Og igjen kommer alle disse "hvis jeg bare" øsende over meg. For hvis jeg bare ikke hadde blitt med, hvis jeg bare hadde hørt på mamma, hvis jeg bare hadde ladet telefonen min først, hvis jeg bare hadde tenkt meg mer om. Jeg var nysgjerrig. Naiv. For jeg trodde han kunne være den for meg. Den jeg kom til å være med resten av livet mitt. Nå sitter jeg her med et helt annet syn og føler meg dum, overtroisk, lettlurt. For selvfølgelig er det bare i filmer man faktisk kan bli forelsket etter fire dager. For dette var den fjerde dagen jeg var med han. Men denne dagboka er ikke nummerert etter dagene jeg var med han, eller noe som det. Denne boka er skrevet etter nummere. Dette er nummer tre, som vil si at dette var den tredje dagen jeg angrer på, den tredje dagen jeg skulle ønske jeg aldri opplevde. Dette er den tredje grunnen til at jeg hater han og den tredje grunnen til at jeg skulle ønske jeg var død.

For du vet, selv om jeg angrer,  kan jeg ikke legge all skylden på meg selv. Ikke nå. Det eneste som holder meg vekk fra å drukne nå, det er denne dagboken. En dråpe til og jeg vil aldri leve mer. Jeg kan ikke godta det. Ikke nå. Målet mitt er å fullføre historien min. Hvis ikke han dreper meg først da. 

Sola skinte og det var en perfekt dag for å være ute. Det var en sånn vakker vårdag som ingen legger merke til. Alle strekker armene sine ut. Med lukkede øyne strever folk seg fram til sommerferie, som aldri er lang nok. Og så er alt det fine været borte. Ingen stopper opp i de hektiske vårdagene og nyter det perfekte været. For det var akkurat det. Perfekt. Han tok meg med på en buss, men hold meg for øynene når vi gikk ombord. Vi satt der lenge, men han lot meg ikke sjekke klokka. Han sa han hadde en stor overraskelse til meg. Han tok mobilen min. Jeg sa jeg måtte ha den i tilfelle mamma ringte, men han insisterte. Jeg glemte alt mamma hadde sagt om at jeg var nødt til å ha telefonen min innen rekkevidde til alle tider.

Noen timer senere gikk vi av bussen, vi fulgte gata et stykke forbi små fallene kaféer og frisørsalonger, forbi barer og bruktbutikker. Små trange gater med masse svinger. Jeg glemte mammas regel nummer to: du MÅ kunne veien tilbake. Med den betryggende hånda hans på ryggen og det spesielle smilet hans glemte jeg helt å passe på hvor vi gikk. 

Vi satt på en liten kafé. Han sa han skulle bestille kaffe og boller til oss, han visste hvor mye jeg elsket kaffe. Han ødela det for meg. Jeg kommer aldri noen sinne til å kunne drikke kaffe igjen. Og mens jeg satt å tittet ut av vinduet brøt jeg mammas tredje regel: følg alltid med på maten og drikken din. Men hva kunne vel skje? Det var ikke en eneste mistenksom person i denne lille koselige byen. Den gamle dama bak kassa kunne da aldri gjøre meg noe. Vi drakk kaffe og spiste boller, og etter en stund dro han meg med videre. 

Jeg sa til han at jeg var sliten da vi hadde gått et stykke lenger, trøtt begynte jeg også å bli. Han svarte at vi snart var framme. Lite visste jeg at framme var ved en bil. Idet han dyttet meg inn i baksetet på bilen var jeg så sliten at jeg ikke tenkte at det var noe rart i det hele tatt at det begynte å bli mørkt ute. Det siste jeg husker er at han smiler det frosne smilet sitt til meg en siste dag.