Hver dag

#2

Hver dag den neste uka satt han der. Hver dag med en ny bok og hver gang så han opp på meg og smilte smilet som spredde en kulde gjennom meg. Jeg skjønte det ikke da, men denne kulden advarte meg. Jeg vet ikke om jeg bare var desperat etter å like noen, eller bare veldig uoppmerksom, men jeg skjønte ikke mine egne stopp signaler. Da den andre uka kom og han fortsatte å dukke opp klikket det for meg. Jeg hadde hatt en veldig dårlig dag og var bare dritt lei alt sammen. Da han igjen så opp på meg, smilte og fortsatte å lese enda en av favoritt bøkene mine fikk jeg nok. 

"Hvorfor er du her hver jævla dag? Det er da faen meg ingen som bruker dette slitte lille biblioteket lenger?" Jeg var lei av han, og da han reiste øyenbrynene i overraskelse og begynte på noe som kunne ligne ett svar fortsatte jeg. "Og hva er egentlig greia med at du leser alle favoritt bøkene mine? Er du en slags skummel stalker?" Han så opp på meg og smilte. Så begynte han å le en liten latter. Stille og spesiell latter, men på det tidspunktet syntes jeg den faktisk var søt.

Vet du, det er egentlig helt sykt hvor feil man kan ta av folk. Og bildet jeg lagde meg av han var helt motsatt av det det er nå.Latteren som en gang var søt er nå som tortur for ørene mine, ansiktet hans som en gang var fint er nå mitt værste mareritt. Tror du jeg overdriver? Du lurer vel på hva han kan ha gjort mot meg som er så ille at jeg hater han med hver centimeter av kroppen min. Du lurer vel på hvorfor i helvete en kjekk gutt skulle ha plaget meg? Det ingen visste var at det var noe seriøst galt med hodet hans. Men jeg klandrer dere ikke for å tenke dette, for jeg tenkte det samme selv. Hva faen kan vel en så kjekk gutt gjøre mot meg? Han kunne fått seg hvem som helst. Han valgte meg. Da jeg endelig fant ut hvordan han var, var det for sent. 

"Jeg liker deg". Kort og enkelt. Det var det han svarte på alle spørsmålene og all fresingen min. Jeg liker deg. Og så lett er det å sjokkere en annen person. Så der sto jeg da, fortsatt rød i ansiktet av sinne. Hva skulle jeg si nå? Jeg visste ikke navnet hans engang. Ikke kunne jeg spørre om det nå heller, det var helt feil tidspunkt. "Å." Det var alt jeg klarte å få fram. Han nikket og satte seg til å lese igjen. Jeg sto der litt til før jeg innså at jeg måtte flytte meg. Jeg liker deg. Han liker meg. Hvordan skjedde det? Jeg hadde jo ikke møtt han før forrige uke, ikke hadde jeg snakket med han heller.

Dette var mitt andre ordentlige møte med han, og den første gangen jeg snakket til han. Hvorfor kunne jeg ikke bare ha gått vekk? Hvorfor kunne jeg ikke bare latt være å snakke med han? Hvorfor måtte jeg snakke med han igjen. For det gjorde jeg. Men det vet du, for hvis det hadde endt der, hadde jeg aldri sittet der jeg sitter nå.