Hver dag

#6

Vi gikk av toget og endelig ble hodet mitt litt bedre. Jeg merket at jeg var sulten og han ga meg en snickers til. Det var det enste jeg hadde spist på Gud vet hvor lenge. Snicker og vann. Fra den gule flaska igjen. I ettertid skjønte jeg at det var en type medikament, dop, blandet i den flaska. Noe som fikk meg til å være så sliten at jeg ikke protesterte og ikke fikk med meg en dritt av hva vi drev med. Vi var på en flystasjon. Han la et pass i hånda mi. Jeg aner ikke hvordan, men han fikk oss gjennom alt sammen og inn på flyet. Uten at noen merket hvor borte jeg var. Han lurte alle, men mest av alt lurte han meg.

Jeg våknet på en seg med enda en stor hodepine. To smertestillende lå på nattbordet. Jeg kunne ikke vite sikkert at det var det det var, men på dette tidspunktet brydde jeg meg ikke. Jeg drakk vann og spiste enda en snickers som lå ved siden av. Jeg løp inn på badet rett ved siden av og kastet opp. Deretter så jeg meg i speilet. Jeg så ikke ut. Plutselig, i løpet av et par sekunder kom alt sammen rasende innover meg. Alle spørsmålene kom i ett eneste kaos. Hvor var jeg? Hvordan kom jeg meg hit? Hvem andre var der? Hvorfor var jeg der? Hvor lang tid hadde gått?

Jeg hadde studert hele rommet. Det var et hvitt bord med en hvit seng. Hvitt laken, hvit dyne og hvit pute. Hvitt nattbord og hvitt skap. En hvit pult med en hvit stol. En bokhylle og en lampe i samme farge. Bøkene var det enste med farge. De lyste opp rommet. Jeg sjekket skap og skuffer, en penn lå i den ene skuffen, ellers var det klær, dynetrekk, putetrekk og laken. Jeg sjekket badet. Hvite vegger, hvit do, dusj og vask. Hvite håndklær og kluter. Såper i farger. Heldigvis. Et speil. En hårbørste, strikker, spenner og en hårføner. Det var alt jeg har her inne. For jeg sitter her fortsatt. På dette hvite rommet.

Døra var låst. Jeg prøvde mange ganger. Slo, dyttet og prøvde å dirke den opp med en hårspenne. Jeg skrek om hjelp. Det eneste som ga meg noe hint om hva klokka var, var den lille sprekken med lys som kom fram på siden av en hvit plate festet foran vinduet. Jeg var så utmattet at jeg bare krøp opp i sengen og sovnet. Jeg hadde aldri i mitt liv følt meg så alene før. Aldri i mitt liv hadde jeg vært så redd og så hjelpesløs. Han gjorde dette mot meg. Drev meg til å hate meg selv. Hate andre. Han drev meg til å føle meg forferdelig. Udugelig. Som et lite kryp. Han tok hver eneste lille dråpe håp jeg hadde i kroppen min. Han tømte hele kroppen min for følelser og liv. Jeg ble hul. Men mest av alt tok han fra meg lysten til å leve.