Hver dag

#1

Velkommen til min dagbok. Når du leser dette har han antageligvis gjort forferdelige ting mot meg. Kanskje jeg ikke lever lenger. Kanskje er det bare han som gjorde dette mot meg som leser dette. Han som tok alt fra meg. Dette er historien om hvordan livet mitt knust i tusen biter. For at du skal forstå hvordan alt ødela meg må vi starte på begynnelsen. 

Jeg heter Julia og er 15år. Sommeren etter niende klasse var slutten. Det var da jeg møtte han. Jeg vet ikke om du kjenner meg, eller om du er en helt tilfeldig person, men jeg så ikke denne slutten komme. Vennene mine og familien min, de vet ikke at dette er slutten for meg. Ikke ennå. Om de noen gang får lese dette, vet de.  Jeg hadde ingen anelse om hva som kom til å skje. Jeg hadde ingen anelse om at det kom til å endre meg. For før dette var jeg ikke en spesiell person, jeg var en hvilken som helst jente. Jeg snakket ikke høyt, hadde ikke sterke meninger, gjorde ikke dumme valg. Jeg forsvant i mengden. Men det var en ting som dro meg vekk fra de andre, uten at de egentlig visste det. Jeg elsker, elsket, vet ikke helt hva jeg skal si enda, å skrive. Dette hjalp meg å finne en forskjell fra alle de andre som gikk rundt i gangen på skolen. Hjalp meg å ikke drukne i alt som skjedde rundt meg. 

Jeg var ikke spesielt glad i skolen generelt. Jeg godtok at jeg måtte gå der, og at det var viktig for fremtiden, men jeg følte ikke egentlig at det var noe jeg trengte. Jeg har alltid ønsket å bli forfatter. Ja, norsk og engelsk er viktige fag for å bli dette, men det viktigste av alt er hvordan du ser ting, hvordan du forklarer og hvordan du kan beskrive opplevelser og følelser så andre kan kjenne seg igjen. Jeg elsket å skrive, jeg satt ofte å lagde historier inne i hodet mitt, eller skrev dem ned på papir i timene. Men han tok det vekk fra meg. 

Jeg husker at regnet øste ned den dagen. Jeg løp inn på biblioteket så fort jeg kunne for å bli minst mulig våt. Jeg var ofte på biblioteket. For meg var det et rolig, trygt sted. Bortglemt. Ingen på min alder dro på biblioteket lenger, ofte var det bare meg og bøkene. Og bibliotekaren som jeg begynte å kjenne ganske godt. Men i dag var det en person til der. Han satt i en av de mykeste sofaene med nesa ned i en bok. Og ikke bare hvilken som helst bok, favoritt boka mi. For denne uka selvfølgelig. Jeg fant hele tiden nye bøker som jeg likte bedre enn de gamle. Han så ikke opp da jeg gikk bortover til avdelingen for ungdommer. Jeg studerte han og kom frem til at han var ganske kjekk. 

Jeg husker at han så opp på meg og at det første jeg merket var at øynene hans var grønne. Som havet når du ser det på nært hold. Grønt og blått om hverandre i en enste dansende farge. Ansiktet hans var skarpt, som om alle trekkene hans sto fast på å se akkurat sånn ut. Han hadde fyldige rekker og da han smilte til meg for første gang kunne jeg se en rekke med hvite, ikke perfekte men fortsatt veldig fine tenner. Men det var noe med smilet hans, sammen med de vakre øynene og det veldig mørke brune håret.  Som om noe ikke stemte. Du vet når du er forelska og så fort personen smiler til deg brer det seg en varme gjennom deg. Isteden for en varme bredde det seg en kulde over meg. Som om rommet ble til is i bare et bitte lite sekund. Og jeg trodde jeg var forelsket, jeg trodde noe kunne skje mellom oss. Ikke visste jeg at det kom til å skje noe, bare ikke positivt.

Han snakket til meg, om bøker, stedet han kom fra og alt annet mellom himmel og jord. Ikke at jeg fikk med meg noen ting. Han var en sånn person som ikke trenger å si noe med betydning, for man blir så fortapt i han at man ikke legger merke til hva han sier uansett. Så jeg satt der, som den idioten jeg var, og lot han starte noe jeg aldri kommer til å klare å legge bak meg. Du aner ikke hvor mange ganger jeg har ønsket at jeg ikke gikk inn på biblioteket den dagen. Men jeg gjorde det, og det startet det hele.