Flammehånd

En verden med krefter

*BankBank*
Døren åpnes. «Er dere våkne allerede?» Mor kommer inn. Hun er fullt påkledd og holder en kaffekopp i hånden. Jeg ser på klokken over døren. Den viser snart kvart på syv. Jeg og Emma har faktisk snakket hele natten. Vi var egentlig ganske trøtte, men så kom energien tilbake da vi begynte å snakke.

«Ehm, ja, ehm». Jeg ser bort på Emma. Foreldrene mine vet jo ikke at Emma er hos oss. Foreldrene til Emma vet jo heller ikke at Emma er hos oss. «Har dere vært våkne hele natten eller?» spør hun. Jeg skal akkurat til å forklare hvorfor Emma er her da en tanke slår meg. Sa hun dere? Vet mor at Emma er her? Eller kanskje jeg hørte feil? Hvordan vet hun det? Emma legger merke til at jeg er helt i sjokk. Hun snur hodet mot mor og snakker så rolig som mulig; «Ehm, neida vi fikk bare ikke sove». Mor nikker

"Emma! Hvordan vet foreldrene mine at du er her?" "Ja, og hva med foreldrene mine! De lurer vel på hvor jeg er!" sier Emma og ser på meg med et stresset blikk. «Du kan ringe foreldrene dine!» sier jeg og strekker hånden mot telefonen min. Skjermen lyser mot meg. Jeg har fått en melding fra et ukjent nummer.

«Glemte å fortelle dere. Vi har flere venner med forskjellige krefter! Slapp av! Vi fikset det med foreldrene deres. En av vennene våres kan gjøre seg om til andre mennesker! Bare lat som dere vet hva foreldrene deres snakker om»

Jeg ser på Emma. Hun nikker rolig og har et tankefullt blikk. «Jeg lurer på hvor mange folk som har krefter rundt om i verden,» sier hun plutselig. Jeg nikker. «Hvilke krefter finnes det da?» spør jeg. «Det finnes vel de fire elementene, ild, vann, jord og luft. Så var det han som kunne gjøre seg om til andre». "Matt har faktisk kraften med jord! Han brukte den når han lærte meg å håndtere min ildkraft". Emma nikker og holder opp fem fingre. «Det må vel finnes en som kan lese tanker!» Emma nikker enig. «Tenk hvis noen på skolene våre har krefter!» sier jeg får store øyne.

Jeg tenker meg om. Det er så rart å tenke på det. Hele verden kan gå rundt og å krefter uten at andre vet det.

Jeg ser ned på den høyre hånden min som er flettet inn i Emma sin venstre. Endelig trenger jeg ikke å stresse over det. Jeg ser inn i øynene til Emma. Hun smiler. «Du vet jeg er glad i deg?» spør jeg og lener meg mot henne. Hun svarer ikke. Bare ser ned på leppene mine og tilbake inn i øynene mine. Jeg lener meg enda nærmere henne. «Ja, og du vet at jeg er veldig veldig veldig glad i deg?» spør hun. Jeg får et enda større smil. «Endelig trenger vi ikke å tenke på kreftene våre». Jeg lener meg enda nærmere. Pusten hennes treffer leppene mine. Øynene hennes lukker seg igjen før jeg kjenner leppene hennes treffe mine...