Flammehånd

Flashbacks

Mor ringer på døren. Jeg venter spent. Nå skal jeg endelig få møte familien som skal bli med oss til Frankrike. En kvinne åpner døren. «Hei Martha!» sier mor til henne. Det er kollegaen til mor. Mor presenterer far og meg. Kvinnen forteller at jenta, som jeg ikke har lagt merke til, heter Emma, og at mannen hennes er på kjøkkenet. Jeg hilser først på Elisa og så på Emma. Øynene til Emma er brune. Jeg kunne sett i dem hele dagen.

"Er det ikke Combien ça coûte?" spør jeg mor. "Nei, du utaler coûte feil. Det er coûte," sier hun. Jeg nikker.

Vi sitter på flyet. Emma sitter ved siden av meg. Hun har headsette på hodet og øynene igjen. Jeg lurer på om hun vet at hun beveger hodet i takt med musikken hun hører på.

Flyet skal snart lande. Jeg rister litt i Emma. Hun har sovnet. «Emma?» Jeg tar av headsette. «Emma, du må våkne,» sier jeg og rister i henne med den andre hånden. Øynene åpner seg litt. «Hrmf?» Jeg ler litt før jeg sier: «Flyet skal lande».

Jeg og Emma står og ser på noen baguetter. «Er du flink på kjøkkenet?» spør jeg. «Nja, ikke så veldig...» jeg ser inn i øynene hennes. De brune øynene hennes lyser mot meg. «Da skal jeg lære deg å bake,» sier jeg og smiler stolt. Emma begynner å le. «Kom, vi går videre,» sier jeg og snur meg og begynner å gå før jeg får svar.

Emma har hendene i vannet. Vi er på en strand. Jeg går bort til henne og legger en hånd på skulderen hennes. «Er det kaldt?» Emma stotrer et lite sekund før hun henter seg tilbake: «Ja». Jeg går uti med den ene foten. «Wow, ja det var kaldt». Jeg går opp med en gang. Det føltes som om det var på nippet til å fryse.

Når vi skal dra, går jeg bort til vannet og kjenner på vannet. Det var rart. Hvorfor er vannet varmt? Det var jo iskaldt for kun en halv time siden. Solen kan ikke ha varmet det opp så raskt, og det har heller ikke vært noen småunger som har tisset der. Det er jo ikke noen småunger på denne stranden. Kun eldre mennesker som ikke bader. 

Jeg ser på en liten unge. Han holder en vannflaske i den ene hånden. Plutselig blir hele vannflakset til is. Jeg blunker et par ganger før jeg snur hodet mot Emma. Hun ser allerede på meg. «Så du det?» spør jeg. Fjeset hennes er rolig, men øynene sier noe annet. Jeg klarer ikke å forstå dem, men det er ikke de vanlige avslappete øynene. «Hva da?» spør hun. Jeg peker diskre på guttungen. «En gutt». Jeg sukker og sier: «Nei, vannflasken! Det var  vann, nå er det is!»

Alle sitter i bilen. Jeg sitter med telefonen. «Det er rart! Jeg sverger på at det var vann! Så ble det is,» skriver jeg på notater. Hva er det som skjer? Er jeg gal? Prøver noen å tulle med oss eller meg?

Jeg sitter på telefonen. Vi er på stranden. Jeg kan jo ta video av hvor fint det er her. Akkurat når jeg har trykket recordknappen, skjer noe jeg aldri hadde trodd. Emma tar tak i flasken sin. Det flyter en isklump. Hele isklumpen smelter. Jeg stopper videoen. Fikk jeg det på videoen? Jeg ser på videoen. Jeg fikk det på video! Jeg er ikke gal! Jeg ser ikke synet! Det er sant!

Jeg og Emma slapper av rundt bassenget. Foreldrene er og handler. «Kan jeg spør deg om noe?» spør jeg og ser på Emma. Øynene hennes er lukket. De åpner seg og ser på meg. Jeg ser på de et lite sekund før jeg sier: «Du sa jo at du ikke liker å gjøre triks med vann foran folk». Jeg lar setningen henge. Hun ser ned på hendene sine. Så begynner hun å forklare at hvis hendene hennes blir for varme eller for kalde kommer de ut av kontroll.

Hun ser inn i øynene mine. De viser skuffelse, sinne, alt annet enn gladhet. «Meldingene». Jeg trekker øyenbrynene sammen. Hva snakker hun om. «Meldingene du skrev til Trym». Jeg slipper armen hennes av overraskelse. Hele ansiktuttrykket forandrer seg. Jeg tenker raskt og ser bort. «Hvilke meldinger?»

Enda et nytt kapittel✨
Hvordan går deres uke så langt? ☺️
Min går... greit.... 😂