Flammehånd

Uten krefter!?

«Jeg vet ikke om dere synes det er gode eller dårlige nyheter». Jeg venter spendt på hva nyheten er. Emma sover ved siden av meg. Støtet gikk mest utover henne siden kraften hennes har vært sterkere enn min og i begge hendene hennes. Hun er helt utslitt. Jeg kjenner meg også litt trøtt, men siden jeg kun hadde det i den ene hånden kjente jeg det ikke like mye.

«Ja, det er litt vanskelig å forklare,» fortsetter mannen. Hva da? Hva er det som kan være vanskelig å forklare? «Og jeg tror du burde vekk Emma opp sånn at dere får vite dette samtidig». Jeg veksler blikket mellom mannen og Matt før jeg ser ned på Emma og rister i henne forsiktig. Plutselig kommer et flashback fra flyreisen til Frankrike. 

Flyet skal snart lande. Jeg rister litt i Emma. Hun har sovnet. «Emma?» Jeg tar av headsette. «Emma, du må våkne,» sier jeg og rister i henne med den andre hånden. Øynene åpner seg litt. «Hrmf?» Jeg ler litt før jeg sier: «Flyet skal lande».

«Emma, du må våkne,» hvisker jeg. Hun svarer ikke. «Emma,» jeg rister i henne med litt mer kraft. «Hrmf?» Hun drar dynen lengre opp mot fjeset. «Du må våkne». Et trøtt; «Hva?» faller ut av munnen hennes. «De har noe viktig å fortelle oss». Endelig våkner hun. Hun åpner øynene og ser på meg. «Er det så viktig?» mumler hun og gnir seg i fjeset før hun setter seg i sittestilling.

«Ja». Mannen kremter. «Begge har jo fått et ganske stort støt, og vi har bestemt oss for noe. Dette er et valg som vi diskuterte lenge, men nå har vi endelig kommet til en løsning». Han tar en dramatisk pause og ser på Matt. «Hva da?» Emma drar fingrene i håret sitt. «Vi har tatt vekk kreftene deres».

Jeg ser bort på Emma. Hun er like sjokkert som meg. Er kraften min borte? Jeg lærte meg akkurat hvordan å takle den for så å miste ann! Det går ikke ann! De kan ikke bare gjøre det! Jeg lukker øynene og trekker øyenbrynene sammen. Dette er bare så urettferdig. Hvorfor?

«Vent litt! Dere sa kreftene deres,» sier Emma. Jeg åpner øynene og veksler blikk mellom Emma, Matt og mannen. Hun ser nøye på meg. Jeg ser ned i gulvet. «Vegar?» Jeg ser på henne. «Har du hatt krefter?» Jeg nikker rolig og ser på henne med et «unnskyld»-blikk. Det er helt stille. Ingen sier noe. Emma ser på meg med et blikk som viser så mange følelser. «Det var alt vi har å si. Og dette er siste gang dere får se oss! Nå må vi gå!» «Hade!» Mannen og Matt er ved døren. Matt holder hånden mot oss og gir et oss lite smil.

"Vegar? Hvor lenge har du hatt krefter?" spør Emma. "Eller, hvor lenge har du skjult kraften din?" Hun drar dynen av seg og slenger føttene ned til gulvet. Jeg ser ned på føttene mine. Sokkene mine er veldig skitne. Tærne mine graver seg dypt ned i teppet. Akkurat nå ønsket jeg at jeg bare kunne synke ned i teppet. «La meg forklare før du sier noe, ok?» Jeg snur hodet mot Emma. Hun nikker. «Vel, jeg har visst alltid hatt denne kraften i den høyre hånden, men,» sier jeg og legger trykk på men. «Men, jeg har aldri visst at jeg har hatt denne kraften. Matt, som er mannen sin sønn, fortalte at han og mannen trodde jeg ville finne ut av kraften selv, sånn som deg, men jeg gjorde aldri det. Derfor gjorde mannen kraften min sterkere». Jeg ser på Emma mens jeg forklarer henne. Hun hører nøye etter. Jeg kan se det på hele fjeset hennes. Munnen er litt åpen, øyenbrynene er trukket litt sammen og øynene ser inn i mine. «Men det var et problem. Jeg fikk ikke lov til å fortelle om kraften til deg. Det var flere ganger jeg tenkte, nå er den perfekte timingen for å fortelle deg, men Matt sin stemme bare surret rundt i hodet hvor han sa at jeg ikke skulle». «Kan jeg spør om noe?» Hun løfter den ene hånden slik som man vanligvis gjør på skolen hvis man vil si noe. Jeg nikker. «Hvorfor fikk du ikke lov til å fortelle om det?» «Jeg vet ikke. Det eneste Matt sa var at du ikke var klar, men han sa ikke noe mer. Jeg maste så mye om å fortelle det, men han sa jeg ikke fikk lov». Hun nikker og sier; «Klar? Hva mener de med klar? Jeg er klar! Det hadde vært så mye bedre å vite om det, enn at du måtte holde det hemmelighet!» Jeg nikker enig.

Jeg og Emma sitter resten av natten og snakker om kreftene våre, om mannen og Matt og hvor dumme de er. Denne gangen ligger begge under dynen og jeg trenger ikke å bekymre meg for noe som helst. Emma ligger på brystkassen min. Fingrene våres er flettet sammen.

Nytt kapittel ☺️