Flammehånd

Lørdag

Jeg åpner øynene, men lukker dem raskt igjen. Nei, jeg vil ikke våkne. Jeg krøller meg sammen og drar dynen over hodet. Drømmen jeg hadde var den beste av alle! Hvorfor må drømmer alltid slutte på de beste tidspunktene? Jeg tenker på drømmen jeg hadde. Hvor ekte og levende det var.

«Du er så søt når du er forvirret,» sier hun og tar hånden min. Jeg smiler og ser inn i de brune øynene hennes. «Selvfølgelig vet jeg om kraften din». Hun stopper og lener seg nærmere meg. «Jeg er kjæresten din. Jeg kjenner deg så pass godt». Jeg tar hendene på kinnene hennes og lener meg mot henne. Plutselig så forsvinner alt, og jeg kommer til den virkelige verden. Den verden som jeg ikke kan fortelle Emma om hemmeligheten min.

«God morgen,» jeg kommer inn på kjøkkenet med et stort gjesp. «Morgen,» sier jeg bare og går bort til kjøleskapet. «Hva har du tenkt å gjøre i dag da?» spør mor videre. «Jeg har noen lekser å gjøre, så får vi se,» sier jeg og trekker på skuldrene. Jeg snur hodet mot henne et lite sekund før jeg retter blikket mot kjøleskapet. «Ok, jeg og far tenkte å gå på tur. Vi vet ikke hvor lenge vi blir borte». «Ok, skal dere kjøre til fjellet?» spør jeg og tar ut egg, paprika, ost og skinke. «Ja, vi tenkte det. Så tar vi med oss litt mat. Men vi kommer hjem i femtiden, eller rundt det. Ikke senere enn seks». Mor ser på meg og smiler. «Ja, men det går greit! Jeg har uansett lekser å gjøre».

«Hade!» roper mor og far før de lukker døren og låser. Jeg får ikke ropt et hade tilbake, men bryr meg ikke så mye. Klokken er snart tolv på en lørdag, og jeg sitter på rommet og gjør lekser. Jeg åpner historieboken på side 13. Vi skal starte på et kapittel som heter: Fra jegere og samlere til sivilisasjoner. Jeg begynner å lese sidene. Vår menneskeart, Homo sapiens sapiens, oppstod i Afrika for mer enn 150 000 år siden. For ca. 50 000 år siden begynte våre forfedre å utvandre til andre verdensdeler.....

Jeg smeller boken sammen og legger den til siden. Så finner jeg fram matteboken. Det er helt utrolig at vi allerede har fått lekser. Okey, historie var egentlig ikke lekse, men læreren sa at det var lurt å starte å lese. Men i matte, argh....

Jeg starter å lese litt. I matte har vi om potenser. Vi hadde det i 10. klasse, så jeg tror jeg klarer dette ganske bra. Jeg starter å gjøre oppgaver. Vi skal gjøre 5 oppgaver med 7 småoppgaver, a-g.

Når jeg endelig blir ferdig med leksene, tar jeg på meg noen treningsklær. Jeg finner fram nøkkelen og låser døren. Klokken er blitt snart to, og jeg må ha frisk luft! Jeg begynner å gå mot sjøen. Det er mange som er ute på tur. Solen skinner og luften er varm. Jeg setter meg på gresset og bare ser utover sjøen. Mange småunger bader. Noen foreldre står og vasser. Jeg ser meg rundt. Noen ungdommer sitter noen få meter bortfor meg. Det ser ut som de går i 8. klasse. En av de ser på meg og smiler. Jeg smiler hyggelig tilbake. Venninne sitter og småhviske. Jenta som smilte til meg begynner å snakke med de andre, og alle begynner å le.
Argh, jeg gidder ikke å ha noen ungdommer som prøver å flørte med meg. Jeg går bort til vannet.

Plutselig slår en tanke meg. Hva skjer hvis jeg tar den høyre hånden min i vann? Jeg kan jo ikke ta på hendene til Emma fordi hun har vannkraft. Det må vel gå å ta hånden i vannet. Jeg badet jo i Frankrike!
Men jeg jo også holdt hånden til Emma.
"Derfor har far gjort kraften din enda sterke..."
Det er jo derfor jeg kunne bade og holde hånden til Emma. Fordi kraften min ikke var like sterk. Jeg går vekk fra vannet. I stedet går jeg mot parken. Det er mange småunger der også.

Plutselig ser jeg faren til Matt, eller mannen. Hva gjør han her? Øynene hans er festet på noe. Jeg følger blikket hans og ser et hodet. Jeg kunne kjent igjen det hodet over alt. Det er Emma! Akkurat når jeg skal gå mot henne, snur mannen blikket mot meg. Jeg ser på han. Han rister svakt på hodet og gir meg et blikk som sier «Nei, ikke». Jeg stopper opp og nikker som tegn til at jeg har sett han.

Men hvorfor? Hvorfor kan jeg ikke gå bort til Emma? Det føles som en evighet siden jeg har snakket med henne, selv om jeg snakket med henne i går. Jeg får vel ringe henne i kveld. Siden jeg ikke kan dra til parken, hvor Emma og mannen er, drar jeg hjem. Klokken er jo blitt ganske så mye, og jeg er sulten!

Jeg setter meg ved pianoet. Det er en melodi jeg har i hodet som jeg jobber med. Jeg er ganske fornøyd med melodien, men det er teksten som jeg synes er vanskelig.  

«On a summernight, lights are gone» synger jeg mens jeg spiller. Nei, det høres bare ikke rett ut. «On a night, lights are gone». "In the Night". «On the night».

Jeg finner fram telefonen min og finner nummeret til Emma. Hun må vel ha kommet hjem nå. Den glade stemmen hennes høres. «Heia!» Jeg begynner å smile med en gang. «Hei jenta mi!» sier jeg. Stemmen hennes er som en engel. «Hva skjer?» spør hun. «Ehm, ingenting, jeg ville bare høre stemmen din». Latter hennes vokser. «Hva har du gjort i dag da?» spør jeg og legger meg i sengen. «Nei, ikke noe spesielt, jeg gikk en tur,» sier hun. Jeg svelger en klump i halsen. «Åja? Jeg gikk også tur. Hvor gikk du?» spør jeg, selv om jeg vet hvor hun var. «Jeg var i parken, hvor gikk du?» «Jeg var på stranden,» sier jeg og utelater at jeg også var i parken.

Hey alle sammen! ☺️
Enda et nytt kapittel 😘