OPPDRAG: Babyprosjekt med drittsekken

OPPDRAG 15: Overgi seg til mørket

ADVARSEL: Dette er et langt kapittel med mange skrivefeil. Beklager,  på forhånd xD

Til dere som lurer, Jonah og David er vennene til Theodor, mens Elif er venninna til Avena :)

Tid er en kompleks oppfinnelse skapt og videreutviklet av mennesker. Den rette definisjonen på tid er enkelt og greit menneskets egen oppfatning. Hvor mye én time utgjør av en hel dag kan være opp til oss. Vi kan forlenge en dag, og vi kan dermed også forkorte den. Vår oppfatning av begrepet tid definerer ordet.

Mens jeg ligger her, paralysert, hører jeg biler som etter hvert beveger seg lenger vekk. Ut i fra hørselen min, som er det eneste ved kroppen min som fortsatt ikke har sviktet, oppfattes det som et faktum; jeg er alene nå.

Hvor lenge ligger jeg her? Tiden har stoppet opp for meg... heldigvis. Jeg vil helst ikke vite hvor lenge jeg må ligge her; hjelpeløs og ute av stand til å forsvare meg.

Alle forsvinner. Det er det de alltid gjør.

Først pappa. En dag pakket han sammen alt han eide og forlot oss. Jeg kan ikke huske det engang.

Så mamma. Riktignok kommer hun hjem når det passer henne, men jeg kan ikke huske sist gang hun brydde seg om meg. Jeg mener sist gang hun helhjertet brydde seg om noen som helst.

Sakte, men sikkert føles det som om alt i livet mitt er blitt til fjerne minner om det som engang var.

Jeg er dum

Jeg er naiv.

Jeg er en godtroende idiot som falt for hvert eneste ord Theodor kom med. Han viste meg en ny verden, og jeg lot meg selv blir revet med.

Nå får jeg lide. Lide for at jeg ikke stoppet opp og satte spørsmålstegn hvor det var nødvendig. Jeg burde ha tenkt over hva i hekkfjell det var, han drev med.

Denis hadde rett. Å Gud, hvor er Denis nå? Det siste minnet jeg har av ham var ropet hans. Han ropte navnet mitt, men deretter ble det stille. Jeg vet ikke hvor han er. Jeg vet ikke om Theodor holder ord. Jeg håper bare at Nicklas skynder seg hit.

Likevel kan jeg ikke unngå å tenke: Hva hvis ingen dukker opp?

Jeg vet ikke hva Mario sprøytet inn i meg. Jeg vil heller ikke vite. Dette må være den verste situasjonen jeg har befunnet meg i. Så langt minnene mine rekker kan jeg ikke huske å ha vært i en verre tilstand før. Kroppen min er ikke i stand til å gi meg nok styrke slik at jeg kan bevege på øynene. Muligens kan jeg snakke, men jeg orker ikke å finne ut av det nå.

Theodor forlot meg her med et håp om at han ikke kom til å skade Denis, og at Nicklas kom til å redde meg snart. Her jeg ligger med omverdenen som min erkefiende, virker Theodor nesten verre enn døden.

«Theodor kom tilbake igjen, dessverre ikke som en ridder, men heller som en dødsengel.»

Av ulike årsaker gjentas denne setningen, mentalt, om og om igjen. Jeg antar at noe i underbevisstheten min er sikker på at det er noe ved Theodor som bringer med seg død og blod. Hvorfor har jeg vansker med å skyve vekk denne tanken? Hvorfor var Denis så selvsikker på at Theodor er den grusomme her? Altså, greit at han velger å kalle ham for en 'dødsengel', men tonen og det ærlige blikket hans, overlater meg til mine indre tanker som skriker: fare.

Vinden hyler i det fjerne. I et lite øyeblikk oppfatter jeg det som en ulende ulv, men heldigvis er det ikke tilfellet. Våte løv treffer kinnet mitt med kalde drag. Frysningene overtar kroppen min. Med ett begynner jeg å hakke tenner.

Dette er ikke til å tro. Flott. Hittil tenkte jeg at kroppen min var fullstendig paralysert, vel greit så er det kanskje bitte litt overdrevent, men likevel; nå som jeg forventer det som minst, fryser jeg. Det minste jeg kan gjøre er å lukke øynene mine.