Dette kapitlet kom litt for sent, men har hatt hendene fulle den siste uken. Har ikke sett over skrivefeil, beklager for det :(
Jeg sliter med å stole på folk. Jeg får det ikke til, derfor stoler jeg ikke på Sylvia. Lori og Kat kommer ikke på tale engang. Nicklas nope. Ikke en sjanse i havet i for det. Vel, jeg antar at jeg stolte på ham før han sendte meg til skogs med drittsekken. Bortsett ifra det, så stoler jeg ikke på ham heller.
Hva med Theodor da? Stoler jeg på ham? Det er et godt spørsmål. Han dukker opp fra intet og forlater meg som et spørsmålstegn, lengtende etter mer. Etter mer... Hva vil det si? Bare hvis jeg hadde skjønt det selv. Jeg har lyst til å tro og tenke at det er mer mellom Theodor og meg enn det, det egentlig er. Dessverre har jeg ikke noen klare bevis, og dessuten kan det være at han bare kødder med følelsene mine.
«God morgen, havre.» I forrige uke da Nicklas kjørte meg til skolen kom vi fram til at betydningen av navnet mitt er havre. Siden den dagen kaller han meg for det. Jeg vet ikke helt hva jeg skal synes om det, men det er i hvert fall en intern vits ikke mange kommer til å skjønne.
«God morgen, Nicklas.» På vei til skolen stopper han ikke opp for å hente Theodor, og jeg skjønner at han ikke kommer på skolen i dag heller.
Etter mandagen kom ikke Theodor på skolen i flere dager. Nærmere sagt var han ikke på skolen hele uka. Jeg vet ikke helt hva jeg kan tenke om det. Nicklas nevnte ham ikke for meg, og jeg spurte heller ikke. Jeg hadde ikke lyst til at Nicklas skulle tenke at jeg var desperat etter å vite hvor han var 24 timer i døgnet, hver eneste dag.
Misforstå meg rett: Jeg liker Theodors selskap, men jeg liker ikke Theodor mer enn en venn. Når sant skal sies ser jeg ikke på ham som en venn engang, selv om jeg hadde planlagt at vi skulle hevne oss på Nicklas. Det skjer ikke i nærmeste framtid, tror jeg.
Det er jo noe positivt som skjer. Herr. Berkley skjønner at det ikke er noe vits i å holde barnet mitt vekk i fra meg så lenge, for Theodor kommer ikke på skolen uansett hvordan han truer. I tillegg innser han at jeg kan ta vare på et barn alene. Ja, jeg kaller det for et barn og ikke et egg. For poenget er at vi skal se og ta vare på dem som om egget hadde vært et barn.
Lille Veronica og jeg tar oss en tur hver eneste dag. Jeg har til og med skaffet meg en barnevogn, som jeg pleide å ha katten min oppi som barn. Jeg er en stolt mor! Vanligvis gjør jeg det alene, men i ny og ne er det supert å ha en venn med meg.
Forrige uke på mandag, begynte det ei ny jente i klassen. Elif. Av ulike årsaker fant jeg virkelig tonen med henne. Det eneste hun gjorde var riktignok å bare smile til meg, men hun virket ikke falsk. Jeg liker henne. Det er det eneste som teller. Sylvia, Lori og Kat tok henne ganske godt imot de også, men så kan det jo være at jeg bare er dum og ikke legger merke til noe annet.
«Skal vi spise sammen?» Elif venter på et svar fra meg. Jeg trekker på skuldrene og peker på Victoria, og så på guttegjengen som sitter lenger borte.
«Jeg skal spise med dem.» Hun rister på hodet. «Du kan ikke unngå dem for alltid. De er mine venner, og du er min venninne. Bare vær med.» Nok en gang rister hun på hodet. Jeg kan ikke gjøre noe annet enn å sukke. «Du vet hvor du kan finne oss, Elif. De er veldig greie.»
Med Veronica i armene setter jeg meg ned ved siden av de andre guttene. «Hvorfor vil ikke venninna di sitte med oss?» spør Jonah.
«Jeg aner ikke.»
«For et søtt barn», komplimenterer David, «det har Theodors blå øyner.» Jeg kremter.
«Det er faktisk, ei jente. Hun har et navn. Veronica.» De andre rundt bordet begynner å knise, vel, alle utenom Nicklas. Han biter seg i kinnet og ser ut til å tenke. Hvilke tanker som løper i hodet hans kan jeg bare lure på, for jeg aner ikke.
Jonah knipser foran øynene hans. «Går det greit med deg?» Nicklas trekker på brynene, men sier ikke stort.
«Ja, jeg bare synes at... nei, det er ikke noe.» Han stapper så i seg baguetten sin, for å unngå å svare. De andre ler det bare bort, men jeg så måten han myste på øynene og lot blikket vandre. Muligens innbiller jeg med dette, muligens ikke. I hvert fall synes jeg at blikket hans hvilte på venninna mi noen sekunder lenger enn det, det burde ha gjort. Jeg undrer meg over hvorfor.
**
«Skriv en rapport om hvordan uken deres har vært, og begynn å se lese avsnitt om sosialisering i boka deres.» Oppgaven er enkel, og jeg gleder meg for at det er helg etter dette. Takk, Gud. Veronica har grenet hele uken, men i dag er hun stille. Så typisk, at hun ikke gjør noe i dag. Herr. Berkley er veldig fornøyd med at min unge er den eneste som er stille. Jeg må nesten himle med øynene.
Jeg holder på å taste inn datoen i rapporten min, når det banker på døren. Enhver elevs blikk festes på døren. Det er noe spesielt med elever altså, når det banker på døren, må absolutt alle følge med. Det er sikkert en norm og regel som sier at man må stirre på døren.
Kjærlighet er en underlig greie. Det sies at man kjenner det krible i kroppen og sommerfuglene i magen blir mange, når man er i nærheten til den personen man er forelsket i. Selv om Theodor befinner seg på motsatt ende av døren, og ikke er i samme rom som meg engang vet jeg at det må være ham. For følelsen inni meg forteller meg det.
Øynene hans er livløse. Jeg stirrer på en måte bare inn i det mørke, dypet. Øynene tilhører Theodor, men det er ikke ham. Håret er fint stylet, han er anstendig kledd og det forføreriske smilet er på plass. Alt ved ham er på plass, men det viktigste mangler: Livet. Livet inni ham. Det er vekke.
«Hvorfor kommer du nå?» spytter Herr. Berkley. Jeg skvetter av den spydige tonen han langer ut med.
«Jo, det skal jeg forklare», starter Theodor avslappet med et glis. Å nei, tenker jeg. Ikke si noe dumt, Theodor. Han er ikke i humør til dine sarkastiske kommentarer. Dessverre leser ikke Theodor tankene mine, men selv om han hadde vært i stand til det, ville ikke mine meninger spilt noe rolle for ham. «Noen ba meg dra til helvete, og jeg lette etter det stedet. Det tok sin tid, men jeg fant det til slutt. Så her er jeg nå.»
Dumme Theodor, hva har du gjort nå? Vi har oppnådd bronse, folkens! I skrivende stund er historien på 3. plass i ungdomsfiksjon.
Vi kan oppnå mer! Stem, stem, stem. Hahah, tusen takk for alle stemmene og kommentarene xD
NatalieChic
YOU ARE READING
OPPDRAG: Babyprosjekt med drittsekken
Teen Fiction«Ikke forlat meg.» Theodor dropper kniven som han holder i hendene sine. Det drypper blod nedover haken hans, men han ser ikke ut til å bry seg om det. Fokuset hans er kapret ene og alene av meg. Han dytter noen hårstrå fra ansiktet mitt, og plasser...
