Har ikke sett over skrivefeil
Theodor er en player, tullebukk og pessimist, men derimot er han samtidig lojal, seriøs og ærlig. Han er ikke naiv og faller ikke for hvert eneste ord som måtte falle fra andres munn. Han prosesserer det som blir sagt, og gir deg sin ærlige mening. Han gir blanke faen om hva du føler, for ideologien hans er slik: Sannheten sårer. Uansett hvor vond den er må det som er sant bli sagt. Jeg funderer fortsatt over om det er det rette å gjøre. Hva om andre blir såret? Har det ingenting å si?
Det er disse tankene som streifer meg, mens jeg venter på Theodor. Han gav meg en klar og tydelig beskjed om at jeg ikke måtte vente på ham utenfor skolen. Jeg fortalte Sylvia at jeg var syk, og ba henne ta med barnet mitt hjem til seg, så kunne jeg komme og hente henne senere i dag.
Drøye to minutter senere skjelner jeg Theodors skitten-blonde hår. Motorsykkelen hans er lekker, og det er en undervurdering. Den er mer enn lekker, men jeg tror ikke vokabularet mitt er vid nok til å finne et passende ord. For denne gang holder det med lekker.
Han parkerer den foran meg, og blunker lekende lett. Alle disse flørtegreiene faller lett for ham. Skulle ønske jeg også hadde like mye erfaring som ham, men det har jeg dessverre ikke. «Du har ikke klart å holde følelsene dine i sjakk ser jeg?» Han blunker nok en gang.
«Foreldrene dine har ikke lært deg at det er respektløst å oppføre seg som en drittunge?»
Theodor ser ned. I et øyeblikk rynker han pannen, og så nesen. «De er så å si døde.» Deretter ser han meg inn i øynene. Jeg ser raskt bort. Jeg skammer meg. Hvordan kunne jeg ikke ta hensyn til det? Kanskje fordi du ikke visste? Det er sant, men likevel ender jeg alltid opp med å tråkke i salaten. Ta deg sammen!
Med blikket vendt mot bakken, puster jeg tungt ut. Stakkars, Theodor. Jeg ser opp på ham og hvisker: «Unnskyld.»
«Det går fint.» Smilet om munnen hans er samstemt med ordene som faller ut av munnen, men de elektriske øynene hans er egentlig ikke enige. Noen ganger kan et smil lyve. Jeg føler meg råtten. Det neste jeg gjør er egoistisk, for all del benekter jeg ikke for det, men jeg klarer ikke å la være. Dytter han meg vekk nå, kommer jeg til å ha lyst til å synke i havet, men jeg må i hvert fall teste det ut.
Før han rekker å si noe mer eller så mye som å kaste et blikk på meg, fletter jeg armene mine rundt nakken hans. Han sitter skvers over motorsykkelen sin og skvetter nesten når jeg kommer i kontakt med kroppen hans. Heldigvis sitter han, ellers hadde jeg aldri rukket opp til ham på grunn av høydeforskjellen vår. Selv om det bare er en klem føles kroppen hans mot min ganske tolerabel. Det er mer enn noen sommerfugler i magen. Det er mer enn klamme hender. Det er annerledes. Jeg kan ikke sette fingeren min på det, men det er noe nytt.
Når jeg holder på å trekke meg vekk fra klemmen, stiger han av motorsykkelen og legger armene sine rundt meg. Jeg er overrasket, men likevel lykkelig. Jeg hadde ikke byttet dette øyeblikket mot noe som helst i verden.
Realiteten krever å bli lagt merke til. Det føles som et tåkeslør: klemmen, spenningen, og sommerfuglene. Øynene hans blir store når han innser hva som skjer.
«Beklager. Sorry. Unnskyld. Jeg mente det ikke. Jeg burde ikke ha gjort det.» Jeg stotrer fram unnskyldninger og beklagelser som jeg egentlig ikke mener. Jeg angrer ikke i det hele tatt på at jeg klemte ham. Når sant skal sies, kan jeg vedde på at han også føler det på samme måte.
«Det går fint.» Denne gangen mener han det. Det går faktisk fint. Selv om smilet hans ikke er noen steder å skjelne, legger jeg merke til øynene hans. De glitrer. Øynene hans forteller meg alltid sannheten, jeg vet at det høres klisje ut, men det er sant. Han er unik.
«Kom.» Stemmen hans er på vakt. Som om han ikke vil si noe som kan ødelegge stemningen. Hånden hans kommer i kontakt med armen min. Fingrene hans strykes nedover til håndleddet mitt. Sakte fletter han hendene sine med mine og drar meg mot motorsykkelen sin. Jeg bruker den ledige armen min med å stryke hånden over albuen. Det har plutselig blitt veldig kaldt.
I en rask bevegelse kaster han av seg skinnjakken sin og legger den på skuldrene mine, og holder hånden min til fange igjen.
«Nei, jeg trenger den ikke-»
«Jo», insisterer han, «ha den på deg. Du fryser.» Jeg ser vekk og smiler svakt av handlingen hans. Hva er det som går av ham egentlig? Han geleider meg til motorsykkelen, men jeg rister på hodet.
«Ikke den dødsfella der», kommenterer jeg. Theodor og jeg deler ikke samme mening om kjøretøyet hans.
«Det er jo baben min.» Jeg tar på meg jakken hans og drar i den.
«Hva med meg da?» Delvis er det ment som en vits, men delvis er det også ment som et seriøst spørsmål. Smilet hans rømmer. Han stotrer, og jeg tror jeg har klart å målbinde Theodor. Istedenfor å si noe legger han en arm rundt midjen min, mens han med den andre hånden sin skyver vekk noen hårstrå.
«Du har en helt spesiell plass, du skulle bare visst.» La meg si dere dette: svaret hans kunne ikke vært mer perfekt. Jeg må nesten applaudere ham. Så blir det til at jeg setter meg bak ham. Theodor er så sjenerøs at han til og med overreker meg hjelmen sin, mens han kjører uten. «Hold deg godt fast.»
Jeg er vel egentlig dum. Av ubegripelige grunner innbiller jeg meg at jeg kan overleve denne turen uten å holde meg fast i ham. Det er ikke før han kjører at jeg innser hvor farlig dette kan være. Vinden danser kraftig i hver eneste hårlokk, og etterlater seg nærmest et fuglereir av kaos. Hendene mine smyger seg rundt ham ganske raskt. Theodor fryser, men sier ikke noe. Det er kanskje like greit. Ikke lenge etterpå lener jeg meg mot ryggen hans. Kinnet mitt møter den varme ryggen hans.
Hva er det franskmennene sier? Dette er livet? C'est la vie. Altså, hvis dette er livet, så vil jeg bare si at la vie est belle.
Awe, jeg vet ikke med dere, men jeg elsker dem to. Har vi et ship name til dem?
NatalieChic
YOU ARE READING
OPPDRAG: Babyprosjekt med drittsekken
Teen Fiction«Ikke forlat meg.» Theodor dropper kniven som han holder i hendene sine. Det drypper blod nedover haken hans, men han ser ikke ut til å bry seg om det. Fokuset hans er kapret ene og alene av meg. Han dytter noen hårstrå fra ansiktet mitt, og plasser...
