[ Denis på bildet ovenfor ;) ]
På begynnelsen av skoleåret ville jeg aldri sett for meg at jeg ville ha sittet bak på motorsykkelen til skolens røffeste badboy. I hvert fall kunne jeg ikke ha sett for meg at jeg faktisk ville ha vært med på noe sånt frivillig. Nå gjør jeg nettopp dette: Sitter bak ham med armene mine rundt livet hans, og jeg angrer ikke noe som helst. Faktisk elsker jeg det.
Uheldigvis er turen bort ufattelig kort. Vi rekker fram før jeg vet ordet av det. Personlig mener jeg at denne turen kunne ha vart litt lenger, men jeg kan ikke fortelle Theodor dette. Han kommer til å synes jeg er rar, og det er en tanke jeg ikke kan la ham få. Jeg klemmer meg tettere inntil ryggen hans når farten sakte senker seg ned. For min del kunne han kjørt litt til altså, men det skjer ikke.
«Avena.» Han synger omtrent navnet mitt. Jeg lukker øynene. Han lukter så godt. «Vi er framme.» Med ett slenges jeg omtrent til høyre side. Øynene mine sperrer seg opp, og jeg forventer at vi skal kante. Derimot fester han det høyrebeinet godt mot bakken og snur seg mot meg. Av ren skrekk holder jeg taket rundt ham sterkere enn i stad. «Woah!» utbryter han med en latter. Når han endelig har fått stabilisert vekten og funnet igjen balansen, kjenner jeg hendene hans rundt mine armer. Jeg sitter fortsatt bak ham.
Selvfølgelig klarer han å ødelegge stemningen ved å være uutholdelig arrogant. «Nå som du har fått kost litt, kan du kanskje slippe meg?»
Rødmen gripende overtaket dytter jeg ham i ryggen. Theodors velkjente signatur latter fyller atmosfæren. Det er nå jeg legger merke til at vi befinner oss omtrent seksti meter ifra en bensinstasjon. Rundt oss er det bare tomt. Ingen andre mennesker så langt øyet ser. Bare han og jeg og bensinstasjonen... vel, og trær. «Kom igjen, Avena. Du vet jo at det er sant.»
Jeg vet. «Slutt å smigre deg selv, Theodor.» Du kan jo ikke noe for det. Alt ved deg er både smigrende og sjarmerende.
«Hvor skal du nå, Avena?» Slutt å si navnet mitt. «Ble ikke du med meg, fordi du var bekymret for meg, Avena?» Ikke si navnet mitt på denne måten. Jeg hører skrittene hans komme nærmere. Ikke ta et skritt til. Vær så snill. Hold deg på plass. «Avena», hvisker han i øret mitt. Han stryker meg på håret, men jeg ser ham ikke enda. Theodor står bak meg. «Avena», gjentar han lavt. Frysningene i kroppen får småhårene på armene til å reise seg. Alle disse følelsene du utløser i meg, Theodor. Det verste er at han ikke har rørt meg i det hele tatt. Så slipper han bomben: «Hva hvis jeg trenger deg?»
Det trengs ikke et geni for å føle at kroppen hans fryser. Jeg tror ikke han mente å si disse ordene på denne måten. Det er ikke ordene som er problemet, men derimot måten han uttrykte seg på. Følelsene bak disse ordene. Jeg skjønner ikke hvorfor han oppfører seg slik. Det er ingen løgn at jeg har vansker med å tro på ham. Det kan ikke være mulig, det han sier. Det kan bare ikke være sant.
«Hva hvis jeg ikke tror deg?» Herfra går jeg i fra ham. Jeg orker ikke tanken på at han skal fortsette med dette spillet, og ta det for gitt at jeg muligens kan føle meg noe annet enn tiltrukket av hans ytre. Kanskje det er lurt å samle tankene inne på bensinstasjonen. Med ett holder han meg med et fast grep i overarmen. Jeg prøver å lirke meg løs til ingen fordel. «Hva i helsi-»
Han spinner meg rundt og før jeg vet ordet av det står jeg ansikt til ansikt med ham. Jeg svelger hardt. Ikke bare sendes det små elektriske støt fra ham til meg på grunn av berøringen hans, men også av det elektriske blikket hans.
«Hva hvis du tror meg da?» Noe i stemmen hans er desperat. Som om han forventer et raskt svar; svart på hvitt. Han bryr seg ikke om prisen for det han ber om.
YOU ARE READING
OPPDRAG: Babyprosjekt med drittsekken
Teen Fiction«Ikke forlat meg.» Theodor dropper kniven som han holder i hendene sine. Det drypper blod nedover haken hans, men han ser ikke ut til å bry seg om det. Fokuset hans er kapret ene og alene av meg. Han dytter noen hårstrå fra ansiktet mitt, og plasser...
