OPPDRAG: Babyprosjekt med drittsekken

OPPDRAG 4: Relationship goals

Har dere sett det nye coveret til boken? Bilde av Avena på både cover og i multimedia seksjonen :)

Sanger til dette kapitlet:

Hold me down- Halsey

Dark Horse (PHYNX Trap Remix)- Katy Perry

Når torsdagskvelden endelig kommer har jeg som vanlig ingen planer. Jeg prøver å få unnagjort neste ukes lekser samtidig som jeg hører på musikk. Mine kvelder er aldri spesielt interessante, i og med at jeg gjør det samme hver eneste dag, uavhengig om det er helg eller ei. Heldigvis har det seg slik at søsknene mine er mer utadvendt enn meg, og er ute hele gjengen, inkludert mamma. Når sant skal sies kan jeg ikke huske sist kveld mamma var hjemme.

Jeg har tre søsken. To storebrødre og en storesøster. Aron er eldst og Vera er nest eldst, så kommer Varek og helt til slutt kommer jeg. Som den yngste i søskenflokken har jeg god kontakt med resten av søsknene mine. Det er jo vanlig at man ofte krangler med søsken, uansett hvor mange år man skiller, men hjemme hos oss er det annerledes.

Som yngst har jeg egentlig blitt utelatt ganske mye, og jeg tror også det er derfor jeg er blitt til den personen jeg er i dag. Dessuten må vi passe på hverandre når mamma tydeligvis ikke gjør den jobben selv.

På skolen sa Theodor klart og tydelig i fra om at han skulle hente meg klokken syv i kveld. Den er allerede halv åtte. Ser ut til at Theodor enten har glemt det, eller så kan det hende at han bare lot ordene falle ut av munnen hans i det øyeblikket det føltes rett. Dessuten; hvem vil ha med seg en partybremse som meg?

Jeg er midt under prosessen av å beskrive forholdene i Europa i mellomkrigstiden, når det ringer på døren. Det er sikkert Aron som ringer på. Storebroren min har en tendens til å ikke ta med seg nøkkel når han skal ut, og ringer ofte bare på døra selv når den ikke er låst. For å si det slik: er ikke storebroren min den smarteste ungen i gata.

Til min store overraskelse er det ikke Aron som står på den andre siden av døra. Derimot møter jeg en høy skikkelse som jeg aldri i mine drømmer hadde sett for meg stå utenfor ytterdøren min. Hans mørke hår er sleiket bakover med flere liters hårvoks, mens de mørke øynene hans studerer meg. Antrekket hans går i ett med natten, men jeg klarer ikke å la være å undre om denne kjekke kreasjonen har kommet til feil hus.

Nicklas Chancey. 'Hvem er det?' spør du deg selv. Vel, la meg fortelle deg såpass at denne gutten var den morsomste, heiteste, smarteste gutten jeg kjente for noen år tilbake. Med andre ord var han mitt barndomscrush. Det var gode tider det.

I det sekundet jeg åpner munnen min for å spørre ham hva han driver med, peker han misbilligende på antrekket mitt. Jeg har på meg tights og en t-skjorte som er minst fem størrelser for stor for meg.

«Har du ikke skiftet enda?» Han kaster armene opp i været. «Hvorfor har du ikke skiftet enda?»

I håp om at han roer seg ned litt, dersom jeg trekker meg til sides gjør jeg det. Fortsatt med armene i været går han videre inn i huset mitt.

«Hvor er rommet ditt?» krever han å vite.

Målløs peker jeg opp og han mister ikke ett sekund med å vurdere om han bør gå opp eller ikke. Før jeg vet ordet av det befinner vi oss på vei opp; Han gående foran meg, mens jeg jogger panisk bak ham. Vel inne på rommet mitt snur han seg rundt for å stille meg noen viktige spørsmål.

«Jeg spør deg dette bare én gang», forteller han meg, «du har ikke virkelig prøvd ditt aller beste med det antrekket? Det er ikke det beste du kan sette sammen, sant? Vær så snill og si meg at det ikke er det beste du kan sette sammen, før jeg spyr.»