OPPDRAG: Babyprosjekt med drittsekken

OPPDRAG 6: Crazy feber

1. Et lite tips: Legg boken min i biblioteket ditt, slik at du får varsel hver gang jeg oppdaterer den. 

2. Vennligst les det som står på bunnen av kapitlet :)

Med en kvalmende forakt jeg aldri har sett hos noen før stirrer Theodor på meg i sidesynet. Det er tre timer siden Nicklas forlot oss her alene med hverandre, uten dekning og uten hjelp. Klokken er 12 i følge mobilen min, men jeg kan ikke stole blindt på den heller. For tydeligvis ender de folkene du stoler på med å sette deg av i skogen med en drittsekk du prøver å unngå. Når jeg får tak i Nicklas skal jeg kvele ham og jeg er ganske sikker på at selv Theodor vil hjelpe meg, til tross for at han hater meg som pesten.

«Slutt å stirre på meg», sier jeg med armene i kryss. Han krysser armene med ryggen inntil en høy trestamme. Ikke nok med at han er ganske høy fra før av, må han stå inntil et tre mens jeg sitter. Theodor virker skumlere og høyere enn til vanlig. Han fnyser med et sterkt uttrykk i øynene.

«Slutt å se på meg da.» Han trekker silkemykt på skuldrene. Hvorfor later han som om dette er min feil? Fortsatt har han på seg de irriterende svarte pilotbrillene på. Når han uttrykker seg på den måten, får han meg til å virke desperat etter ham.

Dumme meg svarer ham: «Jeg ser ikke på deg», mens jeg ser på ham. Et hånlig glis sprer seg om munnen hans, mens han ser opp på himmelen.

«Jeg kan ikke tro hvor dum du er. Klarer du å gjøre noe som helst rett?» Theodor har en gave som går ut på at hans ord sårer en person, uten at han selv er klar over det. Han trykker på de rette knappene, og skaper et virvar av emosjonene mine. Bak øyelokkene presser jeg tårene mine til å ikke renne ut. De får ikke lov.

Ganske fort reiser jeg meg opp med en sinne han ikke har sett meg uttrykke før. «Jeg er så lei av deg!» bryter jeg ut med. «Du vet ikke hva du prater om. Jeg sa noe jeg ikke burde ha sagt til deg i bilen, og det har jeg allerede unnskyldt meg for, men du burde seriøst ha tålt litt. Du sier lignende ting til meg hele tiden uten at jeg klager.»

Theodor tar seg til på hodet. Han stønner i smerte, men jeg fortsetter. Ser det ut som om jeg faller for skuespillet hans? «Jeg syntes det var rart at du inviterte meg med på fest, men jeg skjønte fort at du hadde en plan. Jeg fant ut hva den gikk ut på da du ikke dukket opp.» Munnen hans blir tørr ser det ut som, for han fukter leppene med tungen. Stygge leppepiercing som gjør han heit selv i en situasjon som denne.

Han støtter seg til treet som han, for noen sekunder siden, lente seg på. Stemmen min blir bare høyere og høyere. «Jeg må innrømme det at du er en kreativ sjel med mye fritidsproblemer. Det at du er i stand til å lage en slik plan, det er noe helt nytt for meg. At du sender bestevennen din for å 'piffe meg opp' er helt utrolig. Aner du hvor mye jeg hater det ordet? PIFFE OPP?! Hva i helsike er det liksom? Jeg kan vedde på at det var du som skrev replikkene hans også.»

«Kan du holde kjeft?» spør han med hånden på pannen. «Jeg er lei av stemmen din. Hold kjeft for en gangs skyld.» Nesten sjanglende tar han noen skritt i min retning, før han deiser ned på bakken. Theodor befinner seg på knærne nå. Hva skjer? Talen min blir brutt kuttet av. I ett sekund tenker jeg at det må være noe alvorlig galt med ham, mens jeg i det neste innser at han befinner seg i en tilstand som er kalt bakrus.

Derfor avslutter jeg talen min med en brennende lidenskap om å trykke ned selvtilliten hans. Idet jeg begynner å prate igjen tordner det høyt ovenfor oss og regnet faller i strie strømmer. «Slutt å være en butthurt, arrogant, wannabe-hjerteløs drittsekk. Innse det eller ei: Ingen liker deg.» Ingenting kan måle seg med stoltheten min i en situasjon som denne. Jeg smiler fornøyd med meg selv, mens Theodor reiser seg opp igjen. Ikke ett eneste blikk blir skjenket i hans retning.