OPPDRAG: Babyprosjekt med drittsekken

OPPDRAG 2: Sosialt avvik

Hei, kjære dere. I går skjedde det en del tekniske feil, men jeg fikk til svar av Wattpad at det i grunn er ganske vanlig. Ikke vet jeg, men jeg håper det ikke forekommer igjen. Takk, for bra respons på 1. kapittel, og her har dere enda et kapittel.

___

«Dere burde ha hørt hva han sa til Avena i går», forteller Sylvia til de andre. Jeg bestemmer meg for å ikke høre etter, men jeg tør spise hatten min på at hun mener den hendelsen i klasserommet. Den hendelsen jeg prøver å glemme.

'Jeg har alltid lurt på hvordan det ville vært å ha barn med deg.'

Jeg himler med øynene bare jeg mimrer tilbake til det han sa. Hva i hekkfjell liksom? Hvorfor skulle han ha tenkt på det? For sikkerhetsskyld velger jeg å tenke at utsagnet hans bare var løgn, for jeg orker ikke hans barnslige oppførsel. Noe må gjøres med denne saken, men jeg vet ikke om det jeg har gjort er nok. Sukkende legger jeg hendene foran ansiktet og legger meg ned på bordet. Alt som har med livskunnskap eller elektroniske babyer å gjøre, vil jeg bare glemme. Dessverre er det lettere sagt enn gjort. Hvordan skal jeg glemme noe som skal være der og plage meg i ett helt år?

Åpenbart er jeg overlatt til mine problemer og må handle på egen hånd, for de andre bryr seg ikke. «Theodor er så kjekk!» fniser Kat, venninnen til Sylvia. Det er dumt at ingen legger merke til Theodors onde side, som i grunn utgjør 110% av ham som person. Dessuten er Kat ganske blond, både innvendig og ut, men jeg lar være å nevne det nå. Heldigvis redder den noenlunde dype personligheten hennes, henne i øyeblikk som denne.

«Mhm», istemmer Lori, en annen venninne av Sylvia. Det eneste jeg kan si om Lori er at det mest sannsynlig ikke er noe håp for henne. Hun er en nikkedukke; det eneste hun sier og gjør er å si 'mhm' eller å nikke. En sjelden gang kan det hende at hun sier noe annet, men særlig utdypende eller dype ord vil man nok aldri høre fra henne.

Egentlig har Sylvia ganske mange venninner, og jeg er inkludert i vennegjengen hennes. Jeg er ærlig talt det sosiale avviket hun må drasse med seg. Litt rart, men sant. Ikke er jeg sosialt begavet, men i grunn heller ikke noe åpenbart tilbaketrukket.

Jeg bare synes de fleste mennesker er idiotiske vesen, som ikke har noe bedre å gjøre enn å anse seg selv i høyere posisjoner enn det de er.

«Han er bare så sinnsykt digg», fortsetter Kat å fnise, mens Lori nok en gang nikker seg enig med: «Mhm. Enig.» Skyt meg her og nå.

Mens de to jentene sitter i sin egen verden klarer jeg ikke å finne en god og gyldig grunn til at Theodor og jeg ikke burde jobbe sammen i gruppe. Den åpenbare grunnen er selvsagt at jeg hater ham, men jeg tviler på at den kommer til å slå godt an hos Herr. Berkley. Jeg prøvde å ringe og fortelle ham hvorfor Theodor og jeg ikke burde jobbe sammen som foreldre, men det virker ikke som det slo så godt an. Han krevde en 'gyldig' grunn.

Plutselig blir fnisingen fra jentene høyere. Kat dytter meg i skulderen. «Avena, sa han at han ville ha barn med deg?!» Jeg skyter et stygt blikk til Sylvia. Hun legger hendene sine opp i overgivelsesposisjon. «Jeg beklager ikke det minste grann.» Smilet hennes vokser seg bare større og større. Hva er det med jenter og det å prate om alt mulig om det som ikke angår dem?

Lori puster tungt ut, før hun legger seg på bordet. Vi ser på hverandre før Kat spør: «Er det noe galt, Lori?»
«Jeg skulle ønske jeg var like pen som Avena.» Lori ser ikke opp engang når ordene faller fra hennes munn. Det er svært sjeldent at hun snakker ut av ren vilje og faktisk ytrer noe vi andre kan forstå.