[Edited]
Alexandra's POV:
Jeg spisset ører i det jeg hørte noen hastige steg i det fjerne. Nesten som noen løp.
Vent litt.
Noen som løp.
Et mikroskopisk håp bruste straks opp i meg i det tanken på at noen faktisk løp dukket opp i hodet mitt. Et lite smil spredte seg plutselig om munnen etterfulgt av at en lettet latter unnslapp leppene mine.
De lykkelige tankene mine ble likevel minst like brått avbrutt av en grov og ikke minst irriterende stemme; "Ey, hva faen er det du står der og fniser av?"
Jeg flyttet blikket mitt nølende over på ham for å møte øynene hans. De viste sinne og frustrasjon. Langvarig sinne og frustrasjon. Jeg presset leppene sammen og vendte raskt blikket ned igjen.
"I-Ingenting."
De hastige slagene mot asfalten ble betydelig høyere ettersom hvert sekund langsomt gled forbi. Det lille håpet jeg hadde bygget opp praktisk talt nådde toppen på rekordtid og jeg kunne ikke annet enn å smile forsiktig for meg selv.
Likevel - det var også en annen tid som hadde nådd toppen minst like hastig;
Redselen.
Jeg praktisk talt bad til Gud om at mennesket som visst nok nærmet seg var en - eller flere - med gode hensikter. Eller egentlig hvem som helst, og med hvilke som helst hensikter. Alle ville ha vært et godt alternativ i den situasjonen jeg befant meg i så lenge det ikke innebar samme tanker og planer som skikkelsen som allerede hadde overfalt meg.
Jeg knep øynene hardt sammen og pustet ut i skjelvne drag. De varme og sultne hendene til overgriperen min kunne praktisk talt minne om en slimete og ekkel Anakonda som gled skamløst over kroppen min på jakt etter et sted å bite. Ikke det at de var så veldig slimete eller skjellete på noen måte, for det var de ikke - det var bare følelsen av dem som fremsto slik.
En plutselig stillhet fikk meg raskt til å rynke betraktelig på brynene, samt åpne øynene sakte igjen. Skikkelsen som befant seg ovenfor meg hadde raskt stoppet handlingene sine og sto nå som frosset fast i bakken. Han vendte ryggen sakte mot meg og krysset hendene stramt over brystet sitt - noe som bare gjorde det enda mer vanskelig for meg og faktisk kunne se hva det var som virkelig hadde fanget oppmerksomheten hans.
Så slo det meg. Praktisk talt som et lynnedslag rett i panna mi.
Og det tente en flamme.
En flamme som så mange ganger hadde blitt slukket - håpets flamme.
Hvorfor, spør du kanskje?
Stegene hadde stoppet.
Stegene hadde faktisk stoppet, og det hadde kriminalmannen også. Hvilket bare kunne bety en ting; noen befant seg foran oss.
Jeg vred raskt hodet mitt noen grader ut til siden i håp om å kunne få et slags overblikk over hvem det virkelig var som sto der. Gleden var praktisk talt som tatt på forskudd i det jeg fikk øye på et par bleke hender knytt sammen til stramme knyttnever, samt et par velkjente slitte vans og noen godt brukte skinny jeans.
Blikket mitt vandret sakte videre oppover den lange og smale figuren, samtidig som det sørget for å fange med seg hver eneste lille detalj. Alt fra de oppbrettede buksebeina, til de praktisk talt stappfulle lommene - fylt med bare skrot - og hele veien opp til de sammenpressede kirsebærrøde leppene.
Og vel - for ikke å glemme- de krystallblå diamantøynene.
"Omg Nash! Vær så snill help!"
Håp praktisk talt flammet ut av de tårevåte øynene mine i det han kikket bort på meg og gav meg et forsikrende nikk, samt et betryggende smil.
Men likevel et nølende og usikkert smil.
Aldri i verden hadde jeg trodd at jeg noen gang ville bli så glad av å se en av de mange personene som bar sin skyld i hvert et merke på kroppen min, hvert et måltid jeg hadde droppet og hver en tåre jeg hadde felt.
En av de mange som bar sin skyld i at livet mitt var som det var.
Altså; et rent helvete.
Jeg ble raskt rister tilbake inn i den virkelige verden av at Nash truende og bestemt bevegde fram mot skikkelsen. Blikket hans var som limt fast i ham, og man kunne tydelig se pusten hans øke gradvis til dype og advarende drag. Nevene hans knøt seg enda mer sammen - om det i det hele tatt var mulig - og de såre knoklene hans ble betraktelig hvitere.
"Ok kompis, hør hær. Du har èn sjans! Stikk, eller så...-" Han avbrøt seg selv. Blikket hans praktisk talt bråsnudde fra irritert til forskrekket på under sekundet og den tidligere anspente kjeven hans var med et blitt slapp og hengslete.
Jeg rynket brynene og la hodet uforståelig på skakke. Jeg skulle akkurat til å åpne munnen min for å si noe, men endte likevel raskt opp med å ombestemme meg brått og heller bare knipe den så hardt sammen som overhode mulig.
Hvorfor? Spør du kanskje.
Fordi det var hàm.
Han sto rett foran meg, rett foran Nash, og uten hetta på hodet.
"Var jeg ikke tydelig nok da jeg bad deg holde deg unna henne?" Mumlet Nash mellom sammenbitte tenner. Man kunne tydelig se at han var på nippen til å koke over. Han begynte sakte, men sikkert å bevege seg truende mot skikkelsen som befant seg mellom oss. Knyttneve - som tidligere hadde løsnet opp - var igjen fullstendig ballet sammen og kunne praktisk talt minne om en form for hard og livsfarlig stein. Du vet, den typen som kan drepe deg med et enkelt slag i hodet.
"Hva faen dude? Du bestemmer ikke over meg, og jeg er da for helvete ikke redd for en liten Victoria Secret - gutt som deg!" Jeg prakrisk talt frøs til is i det overgriperen var ferdig med å snakke. Stemmen var så altfor kjent. Den var både grov og ustødig, nesten som om mannen skulle vært full, men tonefallet kunne likevel kjennes igjen hvor som helst og av hvem som helst.
Og derfor var redselen på plass igjen på under sekundet.
Derfor ble sinnet og hatet for Daniel praktisk talt fordoblet på rekordtid.
Fordi det var Daniel. Det var en beruset og full Daniel.
"Ikke det?" Begynte Nash. Han befant seg nå rett foran Daniel. "Fordi . . . Vel, du burde ærlig talt være det."
"Og hvorfor det liksom?"
Jeg kunne se et ondskapsfullt og lurt smil spre seg om leppene til Nash, samtidig som de blå øynene praktisk talt glødet av makt og selvtillit. "Er du sikker på at det virkelig er noe du vil finne ut av nå?"
"Hey, hey, hey. Jeg ville ikke gjort noe dumt nå hvis jeg var deg, blueboy." Mumlet Daniel mellom sammenbitte tenner samtidig som han i en rolig bevegelse strakte hånda bak mot baklommen sin. Jeg rynket brynene betraktelig og myste litt med øynene for å se hva det var han holdt på med. Et sjokkert gisp unnslapp leppene mine i det jeg så hva det var han faktisk fisket opp av lomma, og jeg måtte gripe meg hardt over munnen for å stoppe meg selv fra å skrike.
Likevel skjønte jeg fort at det var akkurat det jeg burde gjort. Raskt fjernet jeg hendene fra munnen min og pistret ut i den høyeste og mest panikkfylte tonen jeg i det hele tatt kunne klare:
"Nash! Han er bevæpnet!"
Øynene til Nash praktisk talt poppet ut av hodet hans i det han oppfattet ordene mine. Han flyttet raskt blikket sitt mot meg og begynte panisk og bevege seg fremover. Likevel var han for sen.
Daniel vendte seg raskt mot meg og siktet pistolmunningen rett mot pannen min. Hvert eneste ledd i kroppen min stivnet fullstendig og alt blod ble praktisk talt skylt vekk fra det allerede ganske så bleke ansiktet mitt.
Plutselig var det nesten som om alt rundt meg gikk i sakte-film. Et slags "vakumpakket skrik" kunne bli hørt et sted i det fjerne etterfulgt av et langstrukket og høyt smell, samt en skjærende pipelyd rett etter det igjen. Jeg rynket brynene uforståelig og kikket meg forvirret om. En slags tåke var allerede begynt å bygge seg opp foran øynene mine, og for hvert pust kunne det nesten føles som om jeg inhalerte flere kilo sand.
En fullstendig ukjent, men samtidig så altfor velkjent følelse spredte seg brått ut i magen min og gjorde meg ustødig i beina. Det var en følelse av intens varme blandet med en form for drepende kulde. Rolig og med en skjelven bevegelse lot jeg hånden min skli nedover magen min på jakt etter hva som kunne være årsaken til denne unormale og ukjente følelsen. Likevel kom jeg meg aldri så langt som å finne ut av det.
Beina gav helt etter og jeg kunne føle kroppen min gå i brå kontakt med den kalde og våte asfalten. Likevel gjorde det ikke vondt. Det var faktisk så vidt jeg i det hele tatt kunne føle det.
Et par hender grep raskt fatt om meg og ristet meg panisk samtidig som en fortvilet stemme kunne høres i det fjerne.
"Alex! Alex! Alexandra! Se på meg - vær så snill se på meg!" Jeg løftet blikket sakte opp og myste betraktelig mellom de tåkefulle øyelokkene mine. Det var såvidt jeg klarte å se noe som helst , men jeg fikk likevel med meg et par livredde og klare øyne. Et par øyne som øyeblikkelig fikk en slags ro til å senke seg over meg.
Et par øyne som fortalte meg at han fortsatt var her, at jeg fortsatt var trygg og at jeg rett og slett bare kunne slappe av i armene hans.
Slappe av i armene til Nash.
Synet mitt ble gradvis svakere, og det samme ble pusten. Jeg kunne kjenne en hånd presse ned mot magen min. Det gjorde vondt. Jeg kikket nølende ned igjen i håp om å kunne få sett hva det virkelig var som gjorde så vondt, selv om det praktisk talt var umulig da synet mitt var så tåkete. men jeg skjønte likevel hva det var.
Jeg var blitt skutt.
Nash presset fortvilet hånden ned på magen min i håp om å få bremset ned blødningene. Den andre armen hans hadde han bak skuldrene mine, og det redde blikket hans var festet i mitt.
En plutselig ubehagelig og ekkel jernsmak spredte seg i munnen min og ut på de tørre leppene mine. Jeg hostet brått og knep øynene hardt sammen av den ekle ettersmaken som fulgte. Ettersmaken av blod.
Jeg lette raskt etter Nash's hånd, fant den og grep tak i den. Til min store overraskelse begynte han sakte å rote litt med fingrene mine før avslappet flettet dem sammen. En følelse av trygghet og glede spredte seg ut i kroppen min og gav meg sommerfugler.
"Hey?" Mumlet Nash lavt før han lot tommelen sin tegne små sirkler på håndbaken min. Jeg kikket opp på ham med et fjernt og ukonsentrert blikk. "Det skal gå bra Alex. Bare hold ut litt til, ok?" Smilte han usikkert. Han var blank på de diamantblå øynene.