9) I armene dine

5.9K 245 36
                                    

Gjennom Tines øyne. 

"Her, så holder du den på øyet slik at hevelsen går ned." For øyeblikket var jeg hos helsesøsteren med Oliver. La oss si det slik at han ikke var lett å få med, han nektet å bli med først. Argumenterte med at han hadde fått et blått øye før, og kollidert med et par knyttnever, men ikke søren om jeg skulle ha et svært blått øye på min kappe. Selv om det mest sannsynlig ikke var å unngå i denne situasjonen. Men en jente kan håpe.

"Tine, ro deg ned. Det går bra." Glemte jeg å nevne at jeg holdt på å freake ut? Jeg hadde gått rundt i rommet flere ganger enn jeg kunne telle, begynte faktisk å bli litt svimmel. Oliver var tydeligvis irritert, for la oss si det slik, han sa ikke de ordene med kjærlighet. Han var tvers gjennom irritert.

"Hvordan kan du si noe sånt, jeg slo deg jo!" Jeg hadde rett og slett panikk, jeg slo faktisk Oliver. Lederen av de du vet. For 2 uker siden kjente jeg dem ikke en gang!

"Tipper at det ikke blir blåmerke en gang, du slår ikke veldig hardt." Nå var øynene hans fylt med humor.

"Du er hos helsesøsteren med ispose, ikke si at jeg ikke slår hardt." Ingen disser slåingen min.

"Det var fordi du dro meg hit. Og uansett kan du ikke slå med tommelen inn i knyttneven. Du skader deg selv mer enn du skader meg." Jeg lukket munnen og sluttet å spasere rundt, jeg holdt neven lukket opp fremfor meg. Studerte den nøye, før jeg sa "Du vet ikke hva du snakker om, det funker hest." 

Han kom med en lyd som var en blanding mellom latter og snøfting, han var ikke særlig overbevist. Han fjernet isposen før han reiste seg opp og gikk bort til meg. Han tok tak rundt neven min og plasserte tommelen utpå. HAN RØRTE MEG, HAN HOLDT MEG I HÅNDEN. Ok, det var kanskje ikke heelt sånn det var, men uansett. HAN RØRTE MEG. Ikke besvim, ikke besvim, ikke.... Så ble alt svart.

-------------

"Hun bare besvimte! 

"Hva gjorde du?!"

"Ingenting, jeg sa jo at hun bare falt om"

"Noe må du ha gjort, man besvimer bare ikke."

Det var flere forskjellige stemmer, ikke det at jeg klarte å skille dem fra hverandre. Hva snakket de om egentlig? Og hvorfor var alt mørkt? Jeg åpnet øynene og plutselig var det ikke mørkt lengere, det forklarer hvorfor jeg ikke så noe. 

"Herregud Tine, du skremte oss!" Nå så jeg hvem stemme tilhørte, Oliver, Alex og Lukas. Alle sammen presset på rommet til helsesøsteren. Flott. 

"Eh, hva gjør dere her?" Stemmen min kom ut litt mer shaky enn jeg hadde tenkt, jeg slo meg selv mentalt for å høres ut som en svekling.

"Oliver sendte melding å sa han var her, da vi kom var du slått ut i armene hans." Denne gangen var det Lukas som svarte, og jeg klarte ikke la vær å legge merke til det lille smilet han prøvde å skjule mens han sa det. Vent litt, spol litt tilbake. Jeg var i armene til Oliver? På tide å hyperventlilere! 

"Vil du fortelle hva som skjedde eller?" Denne gangen var det Oliver, han hadde armene i kors over brystet og det fikk musklene hans til å virke enda større. Gud hjelpe meg. 

"Jeg, eeh, du vet. Jeg bare liksom, besvimte..?" Hva er det med meg og stamming, det har aldri vært et problem før. Disse guttene er bare trøbbel. 

"Du bare besvimte?" Han hevet et øyenbryn, åååh så seeeeexy.

"Skjønner du ikke Oliver, hun fant ut hun var alene med deg i et rom." Alex sa det med et lurt smil før Lukas la til "Det ble rett og slett for mye for henne." Jeg sperret opp øynene og ropte "HVA?!" Begge guttene braste ut i latteren før Oliver sa "Du matcher genseren din." Jeg så ned på genseren min, jada, den var rød, dette førte bare til at jeg ble enda mer rød. Jeg la armene i kors over brystet, og sa "Slutt!" Alex sine øyne flyttet seg fra fjeset mitt og ned mot brystene mine. Oliver derimot tok et skritt mot meg og kløyp med forsiktig i kinnet og sa 

"Åh, er ikke du søt! Rødmer og greier." Han gjorde helt klart narr av meg. Jeg slo bort hånden hans mens han lo.

"Du er en idiot." Bra Tine, beste fornærmelse noen gang.

"Var ikke jeg som besvimte fordi jeg ikke klarte å være alene med deg." Jepp, han er en idiot.

"Det var ikke derfor!!" Han så på meg med et utfordrene blikk, som om han utfordret meg til å si hvorfor jeg egentlig besvimte. Vel, som var fordi han tok på meg, men det trenger ikke han å vite.

"Jeg har ikke spist i dag." Ja, det må funke.

"Du stappet i deg en hel burger til lunsj."

"Nei." Svaret mitt kom litt fortere enn det burde, og uansett var det ikke vits i å nekte for det.

"Jeg var der Tine, og tro meg, det var ikke et pent syn." 

"Jeg glemte å drikke." Jeg nektet å gi meg.

"Du drakk opp hele colaen til Alex." 

Til mitt forsvar fikk jeg burger i vranghalsen, jeg var faktisk døden nær. Den eneste grunnen til at jeg tok meg til rette og kastet meg over colaen hans var fordi det var høyst nødvendig, en krise faktisk.

"Hvorfor er du her egentlig?" Jeg kunne virkelig kysset Lukas for avbrytelsen og for at oppmerksomheten ble rettet mot Oliver i stedet for meg. Olivers øyne var meg på en stund før han sakte flyttet dem mot Lukas og sa "Ble slått, men er ingenting å bekymre seg for." 

"Nei ser jo det, det er jo ikke et eneste blåmerke engang." 

-------------------------------------

Takk for alle kommentarer og votes! 
Om dere har noen ønsker om hva som skal skje senere i historien, så er jeg åpen for forslag! Det er bare å sende meg melding :) 

Soft spotWhere stories live. Discover now