58) Gråtkvalt og opptatt

6.1K 241 101
                                    

Gjennom Tines øyne.

La oss si det slik at det ikke bli noe av Sbampebob kvelden vår. Med en gang Julia fortalte hvor og når vi skulle møtes dro vi. Jeg var helt tømt for energi og ville bare hjem. Oliver var veldig omsorgsfull og støttet meg fullt og helt.

I bilen på vei hjem var jeg helt tom. Jeg hadde ingen tårer igjen, føltes det ut som, men det kom vel tilbake senere...

Oliver lente seg bak forsiktig mens han kjørte, slik at han fikk tak i noe som lå i setene vak. Han puttet en boks med is i fanget og en plastskje. Først så jeg bare på boksen, jeg spiste alltid is når ting var mindre kult, og det føltes godt at han husket det.

"Kom igjen Svampebob." Sa han med et lite smil.

"Jeg har veldig lyst på is." Nikket jeg, denne gangen gliste han mens jeg tok en bit.

"Jeg vet du er veldig fan av de der romantiske filmene, hvor gutten sier til jenta at alt kommer til å bli bra og all den dritten der.." Startet han.

"Men du vet ikke om det kommer til å gå bra." Fullførte jeg for han.

"Mhm, jeg har veldig lyst å trøste deg og forsikre deg om at blir å ende godt, men jeg vil ikke lyve til deg." Slik du løy til meg om at du skulle være med Andreas når du egentlig var med Line? La jeg stille til i hodet mitt.

"Jeg vet det." Sukket jeg.

"Men jeg kommer til å være her for deg, alltid." Det varmet hjertet mitt å høre han si det, men denne forelskelsen kom ikke til å forsvinne hvis han fortsatte sånn. Damn it.

"Takk Olli-poo."

Da vi kom frem til huset mitt sukket jeg og lot hodet hvile mot hodestøtten.

"Vil du at jeg skal være med inn?" Ja, mer enn noe annet. Men før jeg rakk å si det høyt, ringte mobilen hans. Han ga meg et unnskyldene blikk, så på diplayet og rynket på brynene.

"Bare ta den."

"Venter du, vær så snill?" Jeg nikket og han tok den.

"Hva vil du?" Det var jo en hyggelig hilsen. Jeg måtte nesten le litt av å tenke på at det var slik han sa hei ti lmeg og før, gjett om ting har forandret seg. Mens han snakket spiste jeg is.

"Nå?"

"Jeg er opptatt."

"Herregud, du klarer det selv." Han var irritert, veldig også. Nå lente han hodet bak også og dro den ledige hånden over ansiktet oppgitt. Han var stille en lang stund, så tittet han på meg og sukekt i telefonen,

"Greit." Så la han på, uten å si hade. Vel, dette virket ikke bra.

"Går alt bra?" Spurte jeg bekymret. Han bet seg i underleppen og så på meg med et blikk jeg virkelig ikke likte.

"Tine..." Startet han. Det virket som om han ikke ville fortsette, og ansiktet hans viste akkurat det samme.

"Hva?" Nå var jeg enda er bekymret.

"Jeg må gå, det er noen.. Eh, det er noe jeg må fikse." Hjertet mitt sank, jeg hadde sett displayet jeg også. Han snakket med Line, og nå sa han at han hadde noe han måtte fikse. Jeg måtte svelge gråten for å klare å snakke,

"Det går greit." Klarte jeg til slutt å si.

"Klarer du deg?" Jeg kunne se på hele han at han visste at jeg ikke hadde det bra.

"Ja, det ordner seg. Vi snakkes senere." Uten et ord til tok jeg med meg tingene mine og gikk ut av bilen. Allerede mens jeg gikk mot døren dukket tårene opp som ejg var sikker på at jeg var tom for. Det var nok helt latterlig at jeg begynte å gråte for dette, men det var det siste jeg trengte. Først det med moren min, og nå Oliver og Line.

Soft spotΌπου ζουν οι ιστορίες. Ανακάλυψε τώρα