Soft spot

70) Endelig.

Heeei! Jeg vil bare si at dere burde lese kapittel 20 om igjen, slik at dere får med dere de viktigste poengene i denne delen :) <3

-------------------------------

Gjennom Tines øyne. 

Det var endelig fredag, det føltes så utrolig godt. Med en gang jeg kom inn døren hjemme skyndte jeg meg å skifte til chilleklær, skrudde på Svampebob og spiste masse is. Jeg visste ikke helt om det var fordi jeg trøstespiste eller fordi jeg bare hadde veldig lyst på is, kanskje en god blanding. 

Jeg sank lengre ned i sofaen og lente meg mot putene, jeg hadde et pledd tullet rundt meg. Jeg hadde det helt konge.. Bortsett fra at det var noe som manglet..

MEN, ikke tenk slik. Du kommer aldri over han med den innstillingen. 

Pappa var på jobb i kveld, igjen. Jeg og Nora hadde avtalt å ha sleepover men hun avlyste i siste minutt. Det kom faktisk helt plutselig. I det ene øyeblikket snakket hun i telefonen, eller stryk det, hun hvisket og tisket om noe, så bare sa hun at hun ikke kunne. 

Da jeg hadde sett Svampebob i noen timer labbet jeg ut på kjøkkenet for å finne meg noe å drikke. På veien dit passerte jeg speilet, der var ikke et pent syn. 

Og i håp om å føle meg litt bedre ordnet jeg året, altså, jeg fikset en litt penere topp og rettet litt på klærne. Det fikk holde, det var jo ikke slik at jeg hadde tenkt å møte noe i kveld uansett. 

Akkurat da jeg hadde hentet meg vann og var på vei tilbake til stuen, ringte det på døren. Jeg rynket pannen, hvem i søren var det som kom klokken 20 på en fredag?! 

Forvirret gik jeg for å åpne. Jeg var glad for at jeg hadde satt fra meg glasset på veien hit, hvis ikke hadde den deiset i bakken. 

Oliver stod utenfor. 

I klærne jeg ga han.

Vi matchet. Jeg måtte bite meg i leppen for å ikke le, han så skikkelig dustete ut. Vent litt, så jeg også slik ut?! Jeg skyndte meg å trekke tilbake smile før han så det, men jeg var for sent ute. Han rettet seg litt opp, kremtet og sa,

"Hei." Igjen hadde jeg lyst å smile, det var så typisk han. Man forventer at det skal komme en hel avhandling, men så ender det som regel alltid opp med noe kort, som hei. Jeeg ristet svakt på hodet og minte meg selv på at han bare var trøbbel, jeg ville ikke bli rotet bort i det igjen.

Jeg som hadde klart meg så fint uten han.

Eller.

Fint og fint.

Det hadde gått.

Sånn halvveis. 

"Hallo." Så stod vi bare der. Var det bare meg, eller virket Oliver litt nervøs? Wow. Siden det var tydelig at han ikke hadde tenkt å si noe mer, spurte jeg,

"Hvorfor er du her?" Det kom ut litt frekkere enn jeg hadde tenkt. Det var jo ikke slik at det var meningen å være en skikkelig kjerring mot han, absolutt ikke. Selvom alt mellom oss ikke var så veldig bra for øyeblikket, var ikke jeg den personen som endte opp som en skikkelig dritt. Derfor smilte jeg såvidt til han, bare for å forsikre meg om at han ikke skulle tenke det om meg. 

"Jeg er nødt til å si noe, og det er veldig viktig at du ikke avbryter meg. Jeg må få sagt alt." Det siste virket som han mest sa til seg selv, men jeg nikket langsomt. 

"Jeg vet du ba om at jeg skulle holde meg unna deg, men det er ikke så lett. For du skjønner det at når du er så forelsket som det jeg er i deg, så er det ikke bare bare. Det er ikke ofte at man treffer en man klikker så forbannet godt med, og når du først gjør det så lar du dem ikke bare gå. Derfor er jeg nødt til å kjempe for oss, jeg vil ikke gi opp.. Fordi du er det beste som har hendt meg på veldig veldig lenge, og jeg er ikke klar for å miste deg. Faktisk, så tror jeg ikke at jeg noen gang blir det..."