60) Endelig en forklaring

5.6K 226 102
                                    

Gjennom Tines øyne. 

Det var lørdag, dagen jeg og moren min skulle møtes. Herregud, denne uken gikk altfor fort, skjønner ikke folk at jeg ikke var klar for dette? Har gruet meg til dette hele uken, men det blir nok bra å bli ferdig med det. 

De siste dagene hadde det vært mye organisering med skoleballet, men herregud det kom til å bli så rått! Vi holdt på med å ordne med band som kunne spille og vi hadde heldigvis funnet et bra hotell vi kunne ha ballet på, så det var jo noe!

Jeg hadde såvidt sett Oliver siden han kysset meg på kinnet, eneste gangene jeg hadde sett han var på skolen. Han hadde vært opptatt hver eneste dag. Men jeg hadde vært mye mer med Alex og Lukas, og det var jo noe. Rart, siden jeg ikke var like mye med Oliver som jeg alltid var, fikk jeg mer tid til dem.

For øyeblikket satt jeg på en cafe, den vi hadde avtalt å møtes på. Jeg måtte tørke hendene mine på buksen for å bli kvitt svetten, jeg var så klam, og kvalm. Så ringte mobilen min, og jeg skvatt. 

"Hallo?"

"Hey, Svampebob!" Til tross for at jeg var så nervøs at jeg trodde jeg skulle besvime, smilte jeg av kallenavnet. Det var blitt en stund siden sist. 

"Hei Olli-poo." Selvom jeg ikke likte å innrømme det, så roet stemmen hans meg ned. Klisje, jeg vet. 

"Hvordan går det med deg?" 

"Jeg har ikke lyst til dette lengre." 

"Joo, hun kommer jo sikkert straks, du klarer dette. Tenk hvor lettet du blir når det er ferdig." Det rørte meg at han faktisk husket at jeg skulle møte henne.

"Ah vent, jeg ser deg!" Så la han på. Jeg så spørrende på telefonen, han ser meg? Øhhh, are you drunk Oliver? Men før jeg rakk å gjøre noe som helst satt det seg noen i stolen ved siden av meg. Først trodde jeg det var moren min, men neida, det var Oliver.

Jeg så forskrekket på han.

"Trodde du virkelig at jeg ville la deg gjøre dette alene?" Nora hadde rett, han hadde virkelig vanskeligheter med å bestemme seg. 

"Hvorfor bestemte du deg for å være så støttende nå?" Jeg var ikke frekk, bare nysgjerrig. Det så ut som han skammet seg, og til min store overraskelse tok han hånden min og sa,

"Jeg vet at jeg har vært litt, eh, kort i det siste. Jeg skal forklare alt sammen, men ikke nå." 

"Alt sammen?" 

"Alt sammen." Bekreftet han. Det var deilig at han innrømmet at alt ikke har vært helt bra i det siste, på den måten slapp jeg å si noe som helst.. 

"Tine?" Både jeg og Oliver så opp på moren min. Hun var kledd elegant og håret var stylet, noen har gjort jobben med å se bra ut i dag, tenkte jeg. 

"Eh, hei." Nølte jeg. Hun smilte varmt til meg og tittet på hendene våre, som fortsatt var lenket sammen.

"Tusen takk for at du ville møte meg, jeg setter pris på det." Trodde hun at jeg gjorde det for hennes del? Oliver var tydeligvis enig fordi jeg så at han måtte skjerpe seg for å ikke himle med øynene. 

"Kan du ikke bare forklare, så kan vi begge to gå tilbake til å ikke kjenne hverandre." 

"Men... Tilbake til å ikke kjenne hverandre? Det er ikke så lett." Sa hun uforstående.

"Det var tydeligvis veldig lett for deg å glemme meg alle disse årene, så jeg tror du skal klare det fint." Jeg klarte ikke være hyggelig, og det skremte meg litt. Hun var jo moren min for svarte svingende. Hun sukket og det så ut som hun gjorde seg klar til å fortelle.

Soft spotOù les histoires vivent. Découvrez maintenant