Soft spot

52) Tilbringer mye tid sammen

Gjennom Tines øyne. 

Etter noen få justeringer fikk jeg ta med kjolen hjem. Og la meg si det slik, å ha på den kjolen på ballet gjorde at jeg faktisk fikk enda mer lyst til å dra dit. Herregud, aldri i livet om jeg hadde trodd at jeg skulle si noe slikt. 

Og ikke lang tid etter satt Oliver og jeg i bilen på vei hjem. 

"Tusen takk." Sa jeg, mens jeg så på han. Han tittet på meg før han fokuserte på veien igjen. Nevnte jeg at han betalte for kjolen? Å, nei okei, men det gjorde han.

"For kjolen." La jeg til. Han dro på smilebåndet, nikket og svarte,

"Ingen problem. Det var absolutt verdt det." 

"Å?" 

"Mhm." Så han hemmelighetsfult, han hadde tydeligvis ikke tenkt å forklare mer om den saken. Jaja, sånn kan det gå.

"Hvem er din soft spot?" Spurte han helt ut av det blå. Jeg så ut av vinduet og beit meg i leppen. 

"Pappa." Han nikket som om han allerede visste hva jeg skulle si. Det var ikke nødvendig å forklare det noe nærmere, men la oss bare si at det var på grunn av mamma. Det knuste han helt. 

"Har du prøvd å finne henne?" 

"Nei. Men tro meg, jeg har tenkt på det."

"Men det har ikke blitt noe av?"

"Jeg vil ikke meg selv så vondt. Endelig har jeg kommet over at hun forlot oss, jeg er ikke interessert i å rippe opp i det. Det kommer bare til å ende enda verre." 

"Vet du noe om henne?" 

"Ikke noe mer enn det jeg visste da hun dro." Det var ikke løgn det jeg sa til Oliver. Jeg hadde ikke prøvd i finne henne, selvfølgelig da jeg var mindre maset jeg på pappa om at vi måtte se etter henne. Men nå når jeg har blitt større innså jeg hvor mye det såret han hver gang jeg spurte om henne. Uansett har jeg ikke lyst til å finne henne. 

Vi var begge stille lenge, før han endelig sa.

"Du lurer vel på hvor mine foreldre er." Tja, ja det gjorde jeg. 

"Mhm, jobber de mye?" 

"Så obvious?" 

"Rimelig. Dere har folk hjemme som lager mat og vasker." 

"Vi kunne hatt det selvom de var hjemme." Jeg trakk på skuldrene, man kunne vel det. 

"De kommer hjem sånn inni mellom. Andreas har ikke sett dem på over 1 måned. Det er kjempe kjipt, jeg klarer meg uten å se dem hver eneste dag, men Andreas.. Han burde ha foreldrene sine der." Oliver rynket pannen mens han greit rattet hardere. Jeg så bekymret på han.

"Han er heldig som har deg. Du gjør en fantastisk jobb med han." Det var sant, jeg ble faktisk satt ut da jeg så hvordan Oliver oppførte seg rundt han. Han sa jo ved isdisken for en god stund siden at han hadde en lillebror, men jeg visste ikke hvor stor han var. For å si det sånn, så hadde jeg faktisk glemt det. Men gjett om jeg smeltet.

"Han liker deg." Han smilte svakt mens han så kjapt meg. 

"Vel, jeg liker han også." Flirte jeg. Det gjorde jeg virkelig også. Han var en helt utrolig skjønn unge, hvordan kan man ikke like han?

Da vi var fremme og Oliver stoppet utenfor huset mitt, var jeg på vei ut døren da han sa,

"Hei, SvampeBob?"

"Hmm?" 

"Smoothie i morgen?" Gliset var på plass og jeg klarte ikke la vær å smile tilbake.