Hei! Jeg anbefaler at dere leses spørsmålet om hva barna til Oliver og Tine skal hete i kapittel 43 om igjen! :)
Gjennom Tines øyne.
"Nei herregud Tine!" Oliver småsprang bort til meg og tok meg i armen for å hjelpe meg opp fra stolen. Han så på meg med store bekymrede øyne.
"Oliver, det går fint." Huffet jeg mens jeg la en hånd på ryggen.
"Jeg syns virkelig ikke du burde gjøre dette. Jeg kan jo hente den for deg!" Skyndte han seg å si. Jeg ristet på hodet og satte kursen mot kjøkkenet.
"Vær så snill, du gjør det så mye lettere for meg hvis du bare tar det med ro." Han så bekymret ned på magen min. Jeg var større enn en hval.
"Legen sa det bare var bra om jeg beveget meg litt." Han hadde lagt armen rundt livet mitt for å støtte jeg meg opp, jeg så på med og skulte jeg kunne gå selv.
"Men du går jo til og fra sengen, to ganger om dagen! Det holder, syns du ikke?" Jeg stoppet opp, satte hendene på hoftene og stirret på han. Han ga meg et uskyldig blikk. Jeg så på fyren som hadde vært mannen min 3 år. Jo lengre jeg så på han, jo mindre irritert ble jeg. Og det visste han godt, han gliste til meg og la armene sine rundt meg og jeg la mine rundt halsen hans.
I og med at magen min var så himla stor kom vi ikke så nært som jeg hadde ønsket.
"La meg hente vann til deg Svampebob." Han nesten ba meg. Jeg sukket og han fortsatte,
"Du vet jeg ikke klarer å slappe av når du driver å vandrer rundt."
"Det er ikke min feil at de bruker så lang tid på å komme." Vi tittet begge ned på magen min hvor to små pjokker tok seg god tid. Herregud, vi hadde tvillinger på vei.
"Okei, la oss hente det sammen?" Prøvde han desperat. Han hadde vært sånn her helt siden vi fant ut at vi var gravid. Det var så klart veldig søtt, men han var en pest og en plage til tider.
Da vi endelig kom oss til kjøkkenet og tilbake til stolen la jeg hodet på og hvilte, jeg var utslitt. Men jeg prøvde så klart å late som om jeg ikke var det, slik at Oliver ikke skulle merke det. Jeg åpnet forsiktig et øye og så på han, og han så tilbake med et kjent blikk.
"Fillern!" Utbrøyt jeg.
"Ser du, jeg visste det var en dårlig idé å gå."
"Shush." Jeg drakk hele glasset med vann opp i en slurk. Denne gangen tok han glasset fra meg før jeg rakk å reise meg opp. Jeg fikk det tilbake helt fullt.
"Tusen takk." Sa jeg mykt og smilte til han. Han smilte tilbake og så på magen min. Det var termin snart, denne uken. Vi var begge stille en stund, jeg visste at han tenkte på det faktum at vi skulle bli foreldre. At han skulle bli pappa.
"Har du spist brokkolien din i dag?" Spurte han helt plutselig.
"Jepp, gulerot også. Er du klar over hvor ekkelt brokkoli er?" Jeg skar en grimase og drakk litt vann.
"Jeg vet.. Gleder meg til vi gang spise is og toppris igjen." Oliver hadde ved flere anledninger spist is og toppris rett foran meg, hånlig, i og meg at jeg ikke ville spise så mye sånn mens jeg var gravid. Ikke visste jeg om det hadde noen betydning, men jeg hadde lest noe skumle greier på nettet.
Og jeg begynte å gråte da han spiste toppris sist, det var nok hormonene, men etter det sluttet han å spise det. I alle fall foran meg.
"Kan dere bare ikke komme snart.." Mumlet jeg mens jeg strøk forsiktig over magen. Oliver kom å satt seg på bordet foran meg og la hendene sine på magen min.
"Vet du hva jeg nettopp kom på?"
"At jeg knuste deg i stigespillet i går?"
"Stigespillet er teit."
"Det sier du bare fordi du tapte."
"Nei, fordi det er teit."
"Hva kom du på?" Spurte jeg med et lite smil.
"Vi skal ha tvillinger." Sa han nesten litt overrasket.
"Jeg er glad du har fått det med deg.. Jeg blir nok å trenge litt hjelp."
"Herregud, vi skal bli foreldre." Han stirret på meg, selvom jeg trodde han var litt i sin egen verden. Det varmet hjertet mitt hver gang noen nevnte at vi skulle bli foreldre. Vi skulle ha barn. I starten ville vi ikke vite om det ble jente eller gutt. Men så fikk vi vite at det ble tvillinger, så da klarte ingen av oss å holde oss lengre.
Det skulle være jente og gutt. Så begynte diskusjonen om hva barna skulle hete. Det ble til slutt Daniel og Sofie.
"Orker du hente litt til?" Han så fornøyd på meg, endelig hørte jeg på han og ikke gikk selv. Han tok glasset og gikk ut på kjøkkenet.
...
..
.
"Eh Oliver?"
"2 sek!"
"Ehm du?"
"Ja, bare vent litt." Ropte han fra kjøkkenet.
"Men du ser det at.."
"Vannet må bare bli kaldt først."
"Oliver!" Ropte jeg frustrert. Han dukket opp i åpningen til kjøkkenet og så spørrende på meg.
"Vannet gikk."
"Ja, her er det." Han kom mot meg med glasset.
"Vent litt, hva?" Han stoppet opp. Jeg nikket fort full av panikk.
"Jeg blir ikke å trenge det vannet, jeg har nok vann her." Jeg nikket ned, jeg satt i en vanndam. Han sperret opp øynene. Satt fra seg glasset, sprang til kommoden, småjogget tilbake, snurret 5 ganger og så seg frustrert rundt.
"Shit." Mumlet han.
"Oliver, baggen!" Vi hadde ordnet noe vi kalte fødebag. Der var det alt det nødvendige vi trengte på sykehuset. Tilslutt var det mere ting til Oliver der enn til meg.
"Ja, stemmer!" Han skyndte seg til rommet vårt hvor baggen stod i skapet. Så satte han kursen i full fart mot yttedøren, jeg så frustrert på han og ropte.
"Så, vi møtes bare der eller?" Han tok en u-sving og skyndte seg tilbake til meg.
***
"Så." Sa jeg.
"Jepp." Sa Oliver. Vi stod over hver vår krybbe. Det var 1 uke siden vi ble foreldre. Jeg så ned på gutten vår. Oliver stod ved den andre og så ned på den andre gutten vår.
"Hva skal broren til Daniel hete?"
---------------------------------
Og der var historien ferdig.
Takk for alt folkens :) <3 <3
(Husk at les ElasticFunk sin story)
ESTÁS LEYENDO
Soft spot
RomanceHan presset meg opp mot veggen, jeg kunne kjenne den varme pusten hans mot øret mitt da han hvisket "Jeg skal ikke såre deg, ikke igjen." Jeg lukket øynene og kjempet mot tårene som presset på. Da jeg åpnet dem igjen møtte jeg hans blåe øyne, de var...
