«Hva mener du?» spør han brått og tar tak i armen min.
«Under et oppdrag ble jeg brent av en giftig manet, og Nate sa at jeg måtte ta noen piller for å få giften helt ut av kroppen min» forteller jeg, jeg merker at jeg begynner å skjelve.
«Hvordan så maneten ut?» spør han. Jeg tenkte tilbake på da det skjedde, da jeg kræsjet i maneten, og luftboblen min sprakk.
«Grøn med gule tråder» sier jeg. Det så ut som han tenkte seg om, men kjappet seg brått mot pc'en da han ikke kom med noe svar. Han tastet på tastaturet, og en side poppet opp på skjermen.
«''Greenjelly, sterk nok gift til å drepe, men en sprøyte med motgift er nok til å redde liv''» leser han fra nettsiden.
«Så hva er det Nate ga meg?» spør jeg og lener meg forsiktig mot Hunter. Han er den eneste jeg kan stole på.
«Jeg vet ikke, hvordan føler du deg?» spør han, han merket at jeg skjelver. Jeg hadde brukt de pillene i cirka tre dager, og de får meg allerede til å dø på innsiden. Sist jeg tok to piller var da jeg var ute med Ken, det er mindre enn 24 timer siden. Alt skjedde så brått.
«Jeg er veldig kvalm, hodet mitt banker, og jeg kan ikke slutte å skjelve» Jeg la den skjelvende hånden min på skulderen hans. Han tok armene sine rundt meg og løftet meg opp på kjøkkenbenken, slik at øynene våre var på lik høyde. Han kjappet seg mot et skap og tok frem et førstehjelpsskrin. Han kom tilbake, åpnet skrinet, og fant frem en nål.
«Stella, jeg trenger bare en dråpe med blod, klarer du det?» spør han og holder den lange nålen fremfor meg. Jeg nikket, og ga han armen min. Han stakk nålen kjapt inn i huden min, den var tynn, så det gjorde ikke så vondt. Han dro den like kjapt ut igjen, han presset ut blod med den ene hånden, mens han tok frem en liten glassplate med den andre hånden. Han la glassplaten inntil armen min, og presset en dråpe med blod oppå platen. Til slutt la fra seg glassplaten med blod, og ga meg et lite plaster. Deretter tok glassplaten bort til skapet der han hadde tatt førstehjelpsskrinet fra. Inni skapet var det fult med high-tec utstyr. Han la glassplaten inn i en maskin og trykket på noen knapper.
«Det tar bare noen minutter før maskinen er ferdig» sier han og kommer tilbake til meg. Jeg ser ned i gulvet, og lukker øynene mine.
«Hva er det Nate vil med meg?» sukker jeg og legger pannen min mot brystet til Hunter.
Han la plutselig armene sine rundt meg og løftet meg opp, slik som han gjorde i går kveld. Han gikk ut av kjøkkenet og inn i stuen, han la meg forsiktig ned på sofaen. Jeg så opp på han. Hvorfor bryr han seg så mye om meg? Han kjenner meg ikke engang. Han er jo en hjerteknusende badboy, som har aldri gjort noe for å noen andre enn seg selv. Var det bare en løyn?
«Jeg viste at det var noe rart med den Starling-fyren» sier han plutselig.
«Jeg merket det på møtet» fortsetter han. Før han får sagt noe mer, kommer der en høy pipelyd fra kjøkkenet. Han ser ned på meg en siste gang før han løper mot kjøkkenet. Det var så mye omsorg i øynene hans.
«Shit!» roper han fra kjøkkenet etter en stund, og stormer tilbake til stuen.
«H-hva?» spør jeg skjelvende. Han tar meg opp i armene hans, og går mot utgangsdøren denne gangen.
«Det er et middel som heter Zero, den fikk navnet fordi den gir null energi, og etter noen dager med bruk dør du sakte» forteller han og kjapper seg mot motorsykkelen sin, som står noen meter unna.
«Jeg tror noen prøver å hindre deg å aktivere ringen» fortsetter han og setter meg på motorsykkelen hans. Han tar på seg hjelmen sin, og gir den andre til meg. Jeg kan ikke tro det. Nate prøver å hindre meg i å aktivere ringen. Betyr det at Galaxe er også i trøbbel?
Jeg tok hjelmen på meg i det Hunter satte seg på sykkelen. Jeg la hendene mine rundt han, og la meg inntil ryggen hans. Han var så varm. Hunter startet motorsykkelen, og kjørte fort ut på veien. Hodet mitt surret med tanker fra kvelden i går. Hvorfor var Hunter egentlig i den kriminelle delen av byen?
En ting var sikkert, gjengen med folk var ikke ute etter å snakke, de var ute etter å drepe. Men hvorfor ville de drepe Hunter? Hunter er jo lederen av rebellgjengen, klart han har fiender. Er Nate en av dem?
Etter en stund kjørte vi inn i byen, han var på vei mot et apotek. Han parkerte motorsykkelen sin rett vedsiden av inngangen.
«Finnes det en motgift mot Zero?» spør jeg og kjenner at hodet mitt dunker, og skjelvingen hadde blitt mye verre. Han hjalp meg av sykkelen, og tok av meg hjelmen.
«Ja, det er en vaksine som ødelegger stoffet til Zero, det gjør vondt, men du klarer det» sier han og vi går inn. Luften inne i apoteket var kald. Vi gikk forbi alle øyene med legeprodukt, og frem til kassen, der en ung kvinne stod.
«Hei, hva kan jeg hjelpe med?» spør hun med den søte stemmen sin. Hunter tar frem en haug med penger fra lommen sin og legger de på benken fremfor kvinna.
«Zero-motgiften» sier han og trekker meg inntil han med den ene armen. Kvinna så ned på meg med store øyner, men kjappet seg kjapt inn et annet rom i apoteket, hun kom ut igjen med en liten pakke i hånden. Hun kom rundt på den andre siden, til oss. Hun rev opp pakken forsiktig, og en sprøyte kom til syne. Innholdet i sprøyta hadde en svak lilla farge.
«Du må holde armen hennes» sier hun seriøst og ser opp på Hunter. Kommer det til å gjøre så vondt? Jeg la ansiktet mitt inn i brystet til Hunter da han holdt armen min hardt. Kvinnen vasket først armen min før hun stakk den forsiktig inn. Det føltes ikke så ille. Hun begynte å presse inn det lilla stoffet i armen min. Smerten kom brått og hardt. Det føltes ut som noen stakk en kniv inn i armen min. Jeg ville bare rive hånden min løs fra Hunter sitt grep, men jeg vet at han er for sterk. Tårene mine presset på, og jeg hadde lyst til å skrike av smerten.
«Du kommer til å bli frisk, Rosa» hører jeg Hunter si med den myke stemmen sin.
JE LEEST
Alene på Jorden
FantasyJorden er ødelagt og nær dommedag. Menneskene dro, men etterlot en gruppe med mennesker som har overnaturlige krefter. Stella, som er 16 år, har ikke funnet ut om hun har krefter enda. Storebroren hennes, Galaxe, blir nødt til å ta ledelsen for å r...
