Hunter var plutselig veldig nærme meg. Han lente hver arm på hver sin side av motorsykkelen slik at jeg var sperret inne mellom han og sykkelen, han presset meg nesten oppå sykkelen. Jeg kunne føle den varme pusten hans mot øret mitt, og musklene hans mot kroppen min. Jeg kunne også føle sommerfugler i magen.
«Du kan fortsette å spørre, men du får ikke noe svar fra meg, Rosa» sier han lekende inn i øret mitt. «Værtfall ikke før du finner det ut selv» fortsetter han. Jeg kunne føle varmen fra kinnet hans nå, han var bare noen centimeter fra kinnet mitt.
Han tok håret mitt bak øret mitt nå, og jeg kunne føle at huden min brann når han rørte øret mitt.
«Du finner det ut snart, Rosa» hvisker han før han trekker seg bort fra meg og holder en svart, liten boks fremfor meg. Boksen med ringen i! Jeg tok hånden min kjapt i lommen der boksen skulle være, men lommen var tom. Hunter åpnet boksen, og så på ringen. Jeg kastet meg mot han i håp om å få tak i ringen, men han flytter seg bare unna.
«Du burde virkelig legge den en tryggere plass» sier han og setter seg på motorsykkelen sin. Han kaster boksen mot meg, og jeg åpner boksen for å se om ringen var ok, og det var den. Han tok på seg hjelmen sin.
«Du vil vel at ingen skal stjele den, siden den er så verdifull» sier han og gliser igjen. Jeg stod der helt målløs.
«Hade da, Rosa» sier han og legger mer press på kallenavnet, så drar han. Jeg hørte Ken komme løpende ned trappen bak meg.
«Hvem er den fyren?» spør han, vi begge så på motorsykkelen hans som ble mindre og mindre på veien.
«Hunter Woods, rebell-lederen» sier jeg.
Jeg og Ken bestemte oss for å spise ute før vi dro hjem. Da vi kom til leiligheten var det allerede mørkt ute, og månen var det eneste som ga lys.
«Det var virkelig en goood pizza!» sier jeg og kjenner at magen min er helt full. Vi går opp de lange trappene.
«Det var dyrt, men det var verdt det!» sier Ken og leter frem nøkkelen sin, jeg gjorde det samme. Vi begge tenker tilbake på den fantastiske smaken på brødet, tomatsausen og osten. Jeg sukket.
«Jeg betaler deg tilbake i morgen» sier jeg og går opp det siste trappetrinnet til etasjen vår.
«Du trenger ikke å betale meg tilbake!» sier han og vifter med hendene sine i panikk.
«Du kan betale neste gang» sier han og smiler stort. Vi begge låser oss inn i leilighetene våre, og sier hade. Jeg kom inn i leiligheten og stopper opp med engang. Nate. Med bare et håndkle på seg.
«Åh! Galaxe! Stella har komt!» sier han muntert mot kjøkkenet. Jeg klarte ikke å rive øynene mine fra den nakne overkroppen hans. Og han kom gående mot meg!! Jeg tror hjertet mitt banket så fort at det stoppet. Jeg kan ikke puste.
«Jeg er din nye romkamerat» sier han og smiler.
«M-min?!» stammet jeg frem. Jeg er sikker på at ansiktet mitt er rød som en tomat.
«Ja, Galaxe sa at du har det største rommet, men hvis det er et problem så kan jeg godt ta sofaen» sier han.
«N-nei, det er i-ikke noe problem, jeg var bare litt sjokkert» Ja, sjokkert over alle musklene og at han skal sove på MITT rom.
«Flott» sier han og klapper hendene sammen, så går han inn i stuen igjen, med fortsatt bare et håndkle på seg. Burde han ikke få på seg klær? Neinei! La han gå halvnaken hvis han vil. Han er så kjekk. Jeg stormet inn på kjøkkenet og kræsjet inn i Galaxe.
«Hvorfor?» utbryter jeg så stille som jeg kan.
«Det var et jordskjelv utenfor byen der han bor, så jeg tenkte han kunne bo her til han fant seg en ny plass» forklarer Galaxe og skjærer en potet.
«Men i mitt rom?» hvisker jeg og ser opp på han. Galaxe himlet med øynene.
«Du har det største rommet, og det er jo ikke så hyggelig å ligge på sofaen» sier han og legger de oppskjærte potetene i stekepannen. Jeg sukket, og satte meg opp på benken.
«Burde han ikke ... ta på seg klær?» Jeg kan ikke tro at jeg spurte det!
«Han kom nettopp ut av dusjen da du kom, og han visste ikke hvor rommet ditt var, siden det var der jeg la tingene hans, vis han veien, søss» Jeg følte noe knytte seg i magen min.
«Må jeg?» spør jeg og hopper av benken.
«Jeg er opptatt med maten, dette er sjansen din!» sier han og peker på stekepannen. Jeg sukket igjen, og gikk til stuen der Nate satt, fortsatt halvnaken.
«Uh, jeg skal vise deg rommet mitt?» det kom ut mer som et spørsmål. Han nikket og satte seg opp fra sofaen. Han følget meg gjennom gangen og opp en liten stige til hemsen min, aka rommet mitt. Galaxe hadde allerede lagt en ekstra madrass på gulvet til Nate, og baggen hans lå oppå. Nate så seg rundt, han gikk bort til den ene veggen min med kommoden. Ovenfor kommoden hang der masse bilder fra da jeg fikk mitt første kamera. Der var noen bilder av planter, rommet mitt, mat, meg og foreldrene mine. Nate så litt nærmere på det ene bildet, som var av meg og Galaxe.
«Dette er et veldig søtt rom, Stella» sier han og snur seg mor meg igjen. Må jeg minne deg at han er fortsatt halvnaken?
«Takk» sier jeg og går bort til stigen, men før jeg får tatt den ene foten på stigen, tar Nate hånden min og drar meg mot han. Han holder hånden min?! Han så meg inn i øynene og la den andre hånden på kinnet mitt. Jeg følte meg frossen, som om jeg ikke kunne bevege meg.
«Jeg er virkelig glad for at du overlevde» hvisker han.
«D-du og Ken reddet meg, t-tusen takk» stammer jeg frem. Han slipper hånden min plutselig, og legger hånden hans lavt på ryggen min og presser meg inntil han. Host host, fortsatt halvnaken, host.
«Men jeg er den som virkelig reddet deg» sier han. Jeg så opp på han, men han presset ansiktet mitt hardt mot det nakne brystet hans, jeg kjente den store hånden hans rundt halsen min.
«Hvis jeg ikke hadde gitt deg motgiften, hadde du dødd, Kent reddet deg bare fra å drukne» sier han bittert. Grepet has ble hardere, og jeg visste at noe var galt.
YOU ARE READING
Alene på Jorden
FantasyJorden er ødelagt og nær dommedag. Menneskene dro, men etterlot en gruppe med mennesker som har overnaturlige krefter. Stella, som er 16 år, har ikke funnet ut om hun har krefter enda. Storebroren hennes, Galaxe, blir nødt til å ta ledelsen for å r...
