Jeg gikk rundt i den mørke leiligheten. Prøver å åpne hver eneste dør, men det er låst. Nate sin myke og mørke latter fyller rommet. «Jeg reddet deg! Du er min!» Han kom ut fra mørket, og jeg ville løpe. Men jeg kunne ikke. Det var som om jeg var fryst fast i gulvet av skrekken. Pulsen min steg bare han nærmet seg. Nate gliste i det han begynte å gløde, og ild steg opp fra hendene hans. Hjertet mitt banket enda fortere da han nærmet seg kinnet mitt med ildhendene hans. Jeg ville gråte. Han rørte kinnet mitt, smerte løp gjennom kroppen min. Jeg skrek.
Jeg våknet brått da jeg kjente en hånd på min. Rommet var mørkt, jeg kunne bare se en mørk figur fremfor meg. Hjertet mitt banket fort, og jeg kjente at jeg var litt svett. Jeg følte meg veldig dårlig.
«Slapp av, det var bare en drøm» hører jeg en kjent stemme si, det var Hunter, og plutselig kom øynene hans til syne i det mørke rommet. De lyste opp. De glødet gult med et lite hint av lilla. Jeg kunne ikke se bort fra de vakre øynene hans, selv om jeg vet at han brukte kreftene sine på meg nå. Jeg følte meg brått trygg, varm og trøtt.
«Hunter» var det eneste jeg klarte å si før jeg sovnet igjen.
Øynene mine følte et sterkt, varmt lys, som fikk de til å åpne seg fra den lage søvnen. Kroppen min var uvel, jeg var kvalm og hodet mitt eksploderte. Jeg håpet på å se taket på rommet mitt, og at alt som skjedde i går var bare en drøm, men det var ikke det. Jeg så opp på et tretak, øynene mine gled ned mot selve rommet, som var ganske tomt, det eneste som var i rommet var sengen, et skap og et speil. Sengen var stor, og stod midt på rommet inntil en vegg, der et vindu med tynne gardiner var. Rommet var koselig. Jeg snudde meg i sengen, og brått sperret jeg opp øynene. Hunter lå i samme seng!
Jeg studerte det fredfulle ansiktet hans. Det mørke håret hans var ruskete og litt av håret hans lå fint over øynene hans. Munnen hans var litt åpen, så jeg kunne høre han puste. Han var kjekk, men badboy stod skrevet over hele han. Etter en stund åpnet han øynene sine. Gråfargen på øynene hans var lys i det solen fra vinduet traff han. Han så på meg og smilte.
«God morgen, Rosa» sier han og trekker hånden gjennom håret sitt.
«D-du sa du skulle sove på sofaen!» utbrøt jeg.
«Jeg gjorde det en stund, men så begynte du å skrike på grunn av en drøm» forteller han.
«Den eneste måten jeg kunne få deg til å slutte å skrike, var å bruke kreftene mine på deg» fortsetter han. Jeg visste det!
«Hva slags krefter har du?» spør jeg. Han snudde seg å så opp på taket.
«Jeg kan endre følelser i 5 til 10 minutt» sier han. Jeg tenkte tilbake på da jeg møtte han i går kveld. Han brukte kreftene sine på meg da jeg gråt, slik at jeg sluttet å gråte, og jeg følte meg trygg. Og han gjorde det samme i natt!
«Jeg vet også hvilke krefter folk har» sier han. Jeg sperret øynene mine opp. Vet han om jeg har krefter eller ikke? Han snudde seg mot meg igjen.
«Jeg har prøvd å finne ut hvilke krefter du har, men jeg kan ikke» sier han.
«Hva mener du?» spør jeg og setter meg opp i sengen. Han lukket øynene og sukket.
«Du er som en bok jeg ikke kan lese, Rosa, du har krefter, jeg bare klarer ikke å finne ut hva de er» sier han. Kan det være grunnen for at han ville at jeg skulle aktivere ringen?
«Du vet alle sine krefter, unntatt mine, flott» sier jeg og synker ned i sengen igjen. Plutselig kjenner jeg en stor hånd under dyna, som holder midjen min og ser meg inn i øynene, han trekker meg nærmere han.
«Vi skal finne det ut, Rosa, sammen» sier han og gliser. Hjertet mitt hoppet over et slag. Å være så nærme han føltes ut som ren elektrisitet. Kroppen hans var varm, og beskyttende, selv om han var en badboy og leder for rebellgruppen, var det noe i meg som fikk meg til å stole på han.
Galaxe stoler ikke så mye på han, siden rebellgruppen står mot staten, men Galaxe var snill som inviterte dem til møtet som handlet om ringen. Hunter fjernet hånden sin, og med det samme savnet jeg hvordan han holdt meg. Han hoppet ut av sengen, og det var da jeg merket at han hadde bare sovet med en svart joggebukse på seg. Overkroppen hans var like full av muskler som Nate sin. Hunter hadde også noen arr på ryggen, armen og magen sin.
«Liker du hva du ser, Rosa?» gliser han og ruller på r-en i kallenavnet.
Jeg følte meg brått varm i ansiktet å så bort fra den fantastiske kroppen hans. Han tok på seg en svart t-skjorte og åpnet døren, men han snudde seg mot meg igjen, denne gangen med et seriøst fjes.
«Det er i dag ring-seremonien er» minner han meg på, og deretter går han ut av soverommet. Det hadde jeg nesten helt glemt, i dag skal ringen aktiveres, og hvis jeg ikke dukker opp må Galaxe gjøre det. Jeg hoppet ut av sengen, å la hånden min i den tomme lommen min. Ringen ligger igjen hjemme. Hva om Nate har tatt ringen? Jeg ble kvalm av å tenke på han. Og det var da jeg kom det på.
Grunnen til jeg var kvalm var ikke helt på grunn av Nate, det var på grunn av medisinen som han hadde gitt meg, og medisinen burde jo gjøre meg bedre. Var det virkelig medisin? Eller noe annet? Jeg kjappet meg så fort jeg kunne ut av soverommet og inn på det lille kjøkkenet i hytten. Hunter hadde allerede begynte på frokosten.
«H-Hunter!» stammet jeg frem i panikk. Han merket kjapt panikken i stemmen min, og snudde seg mot meg. «Jeg tror jeg har fått i meg noe som ikke er medisin.»
YOU ARE READING
Alene på Jorden
FantasyJorden er ødelagt og nær dommedag. Menneskene dro, men etterlot en gruppe med mennesker som har overnaturlige krefter. Stella, som er 16 år, har ikke funnet ut om hun har krefter enda. Storebroren hennes, Galaxe, blir nødt til å ta ledelsen for å r...
