Hver gang vi møtes. (Norwegian)

Del 13.

Matilda

Jeg og Lucas hadde vært sammen i 2uker nå. Vi snakker vær dag. Jeg har aldri hatt et sånn seriøst og fantastisk forhold. Lucas er helt fantastisk. Han er den beste kjæresten jeg noen gang har hatt. Han ska bli med meg på "Vi Bryr Oss" som min date. Jeg gleder meg sånn.

Anja og Hilde kommer fra Norge i dag, så de kommer tidsnok til å bli med de og. Jeg gleder meg sånn. Jeg har ikke møtt de på flere måndeder. Vi er alle så opptatt, så vi kan ikke reise til hverandre. Det er veldig synn, derfor det hadde vært så artig om vi kunne møtes oftere. Anja og Hilde vet ikke hvem Lucad er, eller hvordan han ser ut, men de vet at jeg har møtt noen. Vi har allerede lagt planer for uken de skal være her. Imorgen, da der er lørdag, så skal vi på "Vi Bryr Oss", også i helgen skal vi bare slappe av inne og gå på Madame Thussauds, fordi det skulle regne hele helgen.. Men det passer fint, derfor da kan vi bare bli hjemme å se på film og snakke. Jeg er faktiskt på vei til flyplassen nå for å hente Anja og Hilde. Jeg kjører Range Roveren min og Synnøve sitter i passasjerersete. "Pompeii" av "Bastille" spilles høgt på høyttalerne i bilen min, og vi synger med, men det er ganske falskt, men hvem bryr seg. Vi går ut av bilen og går in på flyplassen.

'Vet du hvor de skulle være?' Spurte jeg Synnøve.

'Har ikke peiling.' Svarer hun. Plutselig hører vi noen rope. Vi snur oss og ser Anja og Hilde. Gud som jeg har savnet dem. Jeg ser på Synnøve som ser tilbake på meg. Vi nikker til hverandre også begynner vi å springe mot de andre to jentene med armene utstrekt. Men det jeg ikke ser da jeg springer er at noen går ut rett framfor der jeg skal gå, så jeg springer in i personen, og Synnøve springer in i oss igjen, og deretter kommer en til person famlende ned på oss. Jeg prøver å komme meg ut fra den menneskelige haugen. Men jeg begynner bare å le. Snart har jeg latterkrampe, og jeg hører at de andre ler også. Tårene renner ned for kinnene mine, og jeg får ikke til å puste. Tilslutt reiser noen av personene på seg, og en til. Tilslutt er det bare jeg og Synnøve som ligger på gulvet og ler som noen gale. Jeg ser opp og ser Anja og Hilde stå og le av oss. Tilslutt slutter latterkrampen og jeg får hjelp opp av noen med et kraftig grep rundt hånden min. Da jeg et oppe fra gulvet så sier jeg: "Unnskyld, jeg så deg i-" men jeg stopper midt i setningen, fordi da jeg ser opp på personen så ser jeg at det er..

Niall

Jeg så ut gjennom vinduet. Jeg så skyene nedenfor oss. Jeg lente hodet mot vinduet og lukket øynene mine. Kulden fra vinduet føltes godt mot det dunkende hodet mitt. Jeg satte in øreproppene mine igjen og satte på musikken igjen. Jeg følte en hånd på skulderen. Jeg viste vem det var. Louis. Hvorfor kunne han ikke bare la meg være?! Jeg vil ikke forklare. Jeg klarer ikke å forklare.. Det blir for tungt. Jeg kikket opp og så at alle gutten så på meg. Hva?! Har jeg noe i ansiktet?! Jeg gne hendene i ansikte for å føle om jeg hadde noe, men jeg kunne ikke føle noe. Louis hadde fortsatt hånden sin på skulderen min. Jeg så surt på ham, og han tok fort bort hånden sin. Jeg snudde meg ut mot vinduet igjen. Men så ble ene øreproppene min tatt ut. Jeg så sint på dem. 'HVA?!', sa jeg litt for høyt, men jeg brydde meg ikke. 'Kan dere ikke la meg være!'

'Niall..' Begynte Liam forsiktig. Jeg stirret drepende på ham. 'Niall.. Vi ser at det er noe. Vi vet at noe må ha skjedd. Du oppfører dig helt annerledes. Vi er urolig for deg.' Okei.. Jeg skjønner at jeg kanskje har vært veldig sur, og tatt ut det på dem. Men jeg ristet bare på hodet til dem.

Liam sukket.

'Niall, jeg synes du burde fortelle det til dem.', sa Harry forsiktig. Jeg bare ristet på hodet igjen. Jeg kunne føle tårene presse bak øynene mine. 'Niall, jeg skjønner at det er tunkt at fortelle om det, men jag tror at det hjelper." Okei, der gikk Harry over streken!