Hver gang vi møtes. (Norwegian)

Del 8.

Matildas pov (Tilbakeblikk)

'Ring meg!' Ropte han etter meg. Jeg snudde meg og så at han smilte og blunket til meg. Jeg bare smilte tilbake.

'Jeg kan ikke tro at dere gjorde det der!' Sa jeg irritert til Nathan og Synnøve.

'Nei, jeg kan ikke-' Jeg ble avbrutt midt i setningen, fordi jeg gikk rett in i noen. 'Unnskyld, det var ikk meni--' Jeg så opp og ble avbrutt midt i setningen, derfor da jeg så opp så jeg at jeg hade gått in i..

Matildas pov (nåtid)

Jeg så opp i de mest nydeligste blåe øynene. Den fineste munnen. Og den søteste nesen. Niall. Jeg følte tårene bak i øynene. Jeg kunne ikke se ham! Jeg kunne ikke møte ham! Jeg stirret in i de nydelige øynene hans og så forvirringen hans. Jeg kunne føle att tårene mine begynte å rinne nedover kinnene mine. Jeg begynte å rygge sakte bakover. Etter ca. 1meter så snudde jeg meg og sprang. Jeg sprang ut av kinoen. Jeg kunne høre at noen ropte navnet mitt, men jeg kunne ikke bry meg mindre. Jeg sprang og sprang til jeg ikke klarte mere. Jeg stoppet og så meg rundt. Jeg hadde kommet til en park. Jeg trodde det var "Hyde Park", men jeg var ikke sikker. Jeg sprang frem til det nærmeste treet, og satte meg ned. Jeg gjemte ansikte mitt i kneet mitt og begynte å hikste.

Hvordan kunne dette skje?! Hvorfor måtte han gå på samme kino som meg?! Det er miljoner av mennesker i London, hvorfor måtte han gå in i akkurat meg?! Jeg kunne høre skritt komme nærmere og nærmere, men jeg brydde meg ikke. Alt jeg kunne tenke på var de nydelige blåe øynene. Jeg kunne føle at noen sto foran meg. Jeg løfte opp hodet og så opp på personen. Nathan. Han så ned på meg. Jeg kunne se at han syntes synd på meg. Han kom og satte seg ved siden av meg. Han tok armene sine rundt meg. Jeg lente ansikte mitt in i brystet hans. Jeg begynte å hikste igjen. Han lente hodet sitt oppå mitt og hvisket beroligende saker til meg. Jeg vet ikke hvor lenge vi satt der. Men etter en stund så begynte jeg å roe meg ned. Jeg løftet på hodet mitt og så in i øynene til Nathan. HAn ga meg et lite smil, og jeg smilte tilbake. Nathan var virkelig en av mine beste venner. Han kunne alltid få meg på bra humør!

'Jeg er så glad i dag!' Sa jeg til ham. 'Jeg vet ikke hva jeg skulle ha gjort uten deg.' Jeg kunne føle tårene prikke bak i øynene. Jeg stirret på Nathan. Han var egentlig veldig kjekk! Han hadde mørkt tjukt hår. Og han hadde muskuløs kropp! Han hade egentlig veldig grei klesstil. Han gikk for det meste i dongribukse og t-sjorte.

Natan smilte til meg, og lente seg in så han klemte meg. 'Jeg er så glad for at jeg har deg også!' Sa han. 'Jeg vet ikke hva jeg skulle ha gjort uten deg Matilda. Du og Synnøve er 2 av mine beste venner!' Jeg smeltet in i klemmen hans. Han hade magiske klemmer. Det føltes ut som at man smelter in i ham. Jeg kunne høre skritt, men jeg trodde at det bare var noen som skulle gjennom parken, men der tok jeg så feil!.

'Niall, stopp!!' Hørte jeg noen rope. Synnøve.

'Niall!!' Hørte jeg en gutt med mørk stemme rope. Skrittene stoppet opp, og jeg kunne føle at noen stirret på meg. Jeg løftet hodet mitt og så opp på den nydeligste gutten i hele verden. Niall. Jeg kunne føle at tårene begynte å rinne nedfor kinnene mine igjen. Jeg begravde ansikte mitt ned i nakken til Nathan igjen.

'Niall, dette passer veldig dårlig!' Hørte jeg en anpusten Synnøve si. Niall svarte ikke. For alt jeg viste så sto han bare der og stirret på meg.

'Niall, hva er det som går av deg?!' Hørte jeg den andre gutten si. Niall svarte ikke nå heller. 'Hvem er denne jenta?!' Spurte gutten. Dette spørsmålet fikk meg interisserti hva Niall kom til å svare. Så jeg løftet hodet mitt opp av nakken til Nathan og stirret rett på Niall. Jeg kunne se at han hadde tårer i øynene, men akkurat nå brydde jeg meg ikke. Jeg kunne se at han krympet under det intense blikket mitt, og til slutt måtte han gi seg, så han så ned på bakken. Jeg så bort på Synnøve. Hun hadde også tårer i øynene.

'Ja, Niall, hvem er jeg?!' Spurte jeg sint. Niall svarte ikke han bare fortsatte å stirre ned på bakken. Jeg så over på den andre gutten. Harry Styles. 'Jeg skal fortelle deg hvem jeg er!' Sa jeg sint til Harry. Jeg kunne se at Niall rykket til på grunn av at stemmen min var så hard. 'Jeg er eller var beste vennen til Niall da han bodde i Norge, men det endret seg da han begynte å gå ut med ei i klassen, og etter en stun så ignorete han meg totalt! Han ignorerte alle sine bestevenner! Han sluttet å være med meg og alle han brukte å være sammen! Og etter det så dro han bare! Han flyttet uten å si noe! Og jeg lå der hjemme og var helt knust!' Jeg så over på Synnøve. Det er nå eller aldrig. Det er nå jeg må fortelle min mørkeste hemmelighet. 'Han var min beste venn! Vi fortalte alt til hverandre! Han betydde alt for meg! Men nå skjønner jeg at han ikke følte på samme måten.. Jeg elsket ham, Harry.. Ikke bare som en beste venn, men jeg elsket ham, og jeg skjønte det ikke før han var borte..' Jeg snudde meg mot Niall som nå hadde tårer rennende ned for kinnene sine... 'Jeg elsket deg..' Hvisket jeg.

Ble ikke så lang, men jeg håper dere liker det fordi! ^^ Jeg tenkte at jeg skulle gi derre to oppdateringer ettersom jeg brukte så lang tid på å oppdatere! :/ jeg har hadd så my lekser og så lite tid! Unnskyld! :c Jeg skal forbedre meg! Jeg prøve å oppdatere en gang til i dag eller i morgen ;)